Med sykkel som bagasjetralle:

Hardangervidda - fra nord til sør

Dyranut - Trondsbu - Sandhaug - Lågaros - Mogen

Bussjåføren hjelper oss å lempe sykler, sykkelvesker og soveposer ut av bagasjerommet på den røde og hvite bussen til HSD Biltrafikk. På klingende hardangerdialekt sier han - med åpenbar skepsis i røst og blikk: De fær no ha god tur, dao.......

Stedet er Tråastølen ved riksvei 7 - noen hundre meter øst for Dyranut Fjellstove. Vi befinner oss 1239 meter over havet, ifølge kartet. Datoen er 25. august og året er 1989.

Niels Kristian Overgaard fra Thisted i Danmark - pluss undertegnede - har tenkt oss ut på et noe sprøtt foretagende. Vi vil - uten å være sponset av noen som helst bortsett fra oss selv - teste ut syklers anvendelighet som bagasjetraller i veiløse strøk.

Bussen forsvinner i det fjerne på sin vei mot Eidfjord og Odda. Vi er raskt i gang med å iføre oss passende klær: Boblejakker, skjerf, toppluer og ullvanter. Nede i "lavlandet" ved Geilo var det mildt. Her oppe er det ikke fullt så mildt, for å si det forsiktig. I tillegg er det en gjennomtrengende vind fra nord.

Tråastølen (eller Tråstølen som det står på enkelte kart) ser ut til å være nedlagt som såvel fjellstue som serveringssted.

Vi tar av på den private grusveien rett sørover. Veien fører til Tinnhølen, og ble anlagt i forbindelse med kraftutbygging på 1940-tallet. Innsjøen Tinnhølen hadde tidligere avløp mot Bjoreio og Eidfjord via Vøringsfossen. Nå må ferskvannet i sjøen ut på en atskillig lenger tur før det blandes med saltvann - i Larvik. I mellomtiden har vannet gjort nytte for seg, bl.a. ved Nore kraftverk i Numedal.

Her er nesten ingen vegetasjon. Svære snøfonner ligger langs veien. Terrenget er lett, med ubetydelige bakker opp og ned. Vi passerer Larsbudalen og Loftstovedalen. Veien er god til grusvei å være, men litt bløt etter en del regn de siste dagene. Med offroad-sykkel er grusveier intet problem. Niels har en ordinær dansk sykkel med tynnere dekk, men det volder heller ingen problemer. Det finnes grusveier i Danmark også.
Det er sterkt fall ned til Bjoreidalshytta. Den ligger på  1147 meter over havet. Fra broen over Bjoreio stiger veien igjen. Bortsett fra dvergbjørk og vidje er det ingen som helst trevegetasjon. Vi møter et par biler på veien, det er alt. Trafikken er med andre ord ikke plagsomt stor.

Innsjekking på Trondsbu turisthytte. Den ligger 12 km fra startstedet ved Tråastølen. Hytta er betjent og drives privat av et ektepar fra Eidfjord. Medlemmer av Den Norske Turistforening har rabatt. Stedet har elektrisitet fra et eget dieselaggregat.

Vi nyter en bedre middag supplert med skummende varer fra Hansa Bryggeri. Om kvelden i peisestuen blir det også anledning til å nyte mer av det samme stoffet. Vertskapet virker noe skeptiske til våre planer for videre fremferd mot sør. Hittil har det vært brukbar bilvei. Nå tar den slutt, og selve terrenget begynner. Den tidligere omtalte bussjåføren - i egenskap av innfødt eidfjording og lokalkjent jeger på vestvidda, var også inne på noen av de samme tankene. Berre sprø byfolk kan finne på noko slikt !  Også noen av de øvrige gjestene antar at vi kommer omtrent halvveis til Sandhaug før vi må gi opp. Vertskapet på Trondsbu lover å reservere plass til oss neste natt også. For alle tilfellers skyld.......

Neste morgen opprinner med skiftende skydekke, mest sol. Vi tar farvel med Trondsbu og sykler et par hundre meter på veien ned til demningen ved Tinnhøen. Bilvei slutt.

Vi krysser elven på en gangbro like nedenfor demningen, og fortsetter å trille syklene på en godt opptråkket sti merket med Turistforeningens velkjente røde T-er. Landskapet stiger litt. Snart kommer vi inn på en traktorvei eller "slepe" - som slike kalles på Hardangervidda. Denne fører helt frem til Sandhaug og Besså, har vi fått vite. Faktisk går den helt til Hansbu ved elven Kvenna - i det store området på Hardangervidda sør, som Turistforeningen selv har "fredet" mot organisert ferdsel. Veien viser seg å være bortimot totalt ufremkommelig pr. sykkel, på grunn av gjørme og nesten halvmeterdype traktorspor. Vi finner snart ut at det er mest bekvemt å trille syklene på den T-merkede stien. Det gir en langt større naturopplevelse også.

Disse traktorslepene har ingenting til felles med de eldgamle slepene over vidda. De førstnevnte er ikke alltid direkte vakre, for å si det mildt. Når "slepa" er blitt bløt og oppkjørt, velger man å kjøre utenom. Dermed oppstår en ny og parallell traktorvei. Senere blir den også for ille - og nok en ny improvisert trase tas i bruk. Det hele virker totalt planløst. Denne prosessen gjentas en rekke ganger. Noen steder på vidda er det opp til 10 slike traktorspor ved siden av hverandre !

Jeg er klar over at det er like blasfemisk som å nyte ribbe og akevitt i moskeen i Mekka, men jeg er nok av den oppfatning at det ville væe et mindre naturinngrep om det anlegges smale grusveier for nødvendige transporter på vidda. Slike veier kan bygges med færrest mulig sprengningsarbeider og planeringer. De kan føge terrenget i langt større grad enn veier for vanlige biler. Traktorer er som kjent langt mindre kresne når det gjelder kurvaturer og stigningsforhold.

For noen flater og vidder ! Stien fører over høydedraget Hellehalsen, 1281 meter over havet. Like etter passerer vi turisthytta med det samme navnet. Den er stengt for sesongen. Vi møter traktorveien igjen, og følger den gjennom den gamle seterbebyggelsen like nedenfor Hellehalsen.
Vi befinner oss nå ca. 5 km fra Tinnhølen. Det er ennå svært langt igjen til Mogen !

Uventet får vi muligheten til å sykle ca. 400 meter. Traktorveien går på sandgrunn ved Snero. Akkurat her er det faktisk mulig å kjøre bil, men den måtte i så fall fraktes hit pr. helikopter. Men den kjørbare veien tar brått slutt. Den går rett ut i elven og fortsetter i gjørma på den andre siden - som en for oss åpenbart ufremkommelig traktorvei.

Tidligere var det en såkalt trekkbåt på dette stedet, anskaffet og organisert av Turistforeningen. Det var en liten robåt som ble styrt av en vaier. Fotturistene måtte sveive seg over den ca. 50 meter brede elven. Trekkbåten er nå blitt erstattet med en smal gangbro. Vi triller syklene over den. Den forferdelige traktorveien ser vi ikke noe mer til. Den går lenger vest, over Sjonarhaug - og dermed "bakveien" inn til Sandhaug turisthytte.

Tankene er der: Skal vi innrømme at dette er et tåpelig prosjekt, kan vi ikke like gjerne returnere til maten, ølet og peisestuen på Trondsbu - jo før jo heller ? I store trekk (f.eks. på et kart i målestokken 1:50000, som vi benytter) er terrenget meget lett. Det er nesten ikke stigninger og høydeforskjeller i det hele tatt.

Men kart og terreng er to nokså forskjellige ting. I terrenget har vi nemlig et uhorvelig antall steiner med diameter fra 5 cm til 1 meter. Det er utallige myrhøl - og mengdevis med vidjekratt. Sistnevnte har en tendens til å vikle seg inn i krank, pedaler, kjede og eiker - samt mellom sykkelvesker og sykkel. Ofte må vi ta en svær omvei utenom stien for å unngå de verste hindringene.  Stien er godt synlig i terrenget, og på enkelte steder er det satt opp store steinvarder, merket med de karakteristiske røde T-ene.

Over Eriksbueggi og svakt fall ned i Eriksbudalen. Avstandene synes å være enorme. Hardangervidda har sin meget fascinerende egenart, med sine svære utsyn.

Hårteigen er så vidt synlig - langt ute i vest. Det er en "innflytter" fra Sunnmørstraktene og skriver seg fra jordens spede barndom. En svær "plate" av mykere bergarter drev sørover. Inni denne kolossen var det en klump med hardere materiale. Det bløte partiet er blitt erodert bort i årmillionenes løp, mens denne klumpen ble stående igjen. Geologene finner akkurat de samme bergartene i Sunnmørsalpene, og de mener at det var slik det gikk for seg. Uansett må det være verdenshistoriens største masseforflytning fra Sunnmøre - eller om man vil - norgeshistoriens største momsfrie transportoperasjon.

Hardangervidda er helt forskjellig fra det vi ellers i Norge forbinder med "fjellet". Og i særdeleshet det som utlendinger forbinder med "Norwegian mountains". Når var det sist et bilde fra Hardangervidda i en turistbrosjyre ?

Tankene går til de menneskene som i århundrer har brukt vidda som ferdselsvei mellom østland og vestland. Her gikk folk med svære flokker av husdyr, her vandret omreisende handelsmenn på vei til nye markeder i øst eller vest. Såvel lovens maktutøvere som fredløse forbrytere brukte vidda og bena som transportmedium og -redskap. I uminnelige tider har menneskene brukt vidda til ulike formål. Først til jakt og fiske, deretter til seterdrift, beitemark og generell øst-vest ferdsel. Til slutt jakt og fiske igjen, samt fjellvandring. Og ikke å forglemme: En bit kraftutbygging her og der - i viddas randsoner.

Vi får snart mer aktuelle ting å forholde oss til. Ved Reinsmyrtjernet må vi trille syklene over en svær snøbre. Den er flere hundre meter lang. Det er satt opp staker. Fotspor i snøen er også et bra holdepunkt. Slike er kjekt å ha akkurat nå for det setter plutselig inn med noe som vel nærmest kan kalles sluddstorm. I løpet av noen få minutter er det ikke mer enn maksimalt 10 meter sikt. Vanvittig opplevelse på en sykkeltur ! Vi befinner oss 1296 meter over havet.

Snøen legger seg ikke skikkelig, trolig fordi bakken holder plussgrader. Vi kan likevel relativt lett følge stien, selv om sikten bare er på noen få meter. Kompass har vi ikke med oss (dumt !), men slikt skjer. Bortsett fra noen reinjegere ved Hellehalsen har vi siden Tinnhølen ikke møtt ett eneste menneske. Vi har med oss regntøy godt nedpakket i sykkelveskene, men tar det ikke på oss. Det er bare en kilometer igjen til Sandhaug.

Endelig - Sandhaug turisthytte ! Uværet gir seg like plutselig som det begynte. De siste 50 meterne sykles inn på tunet - vi har da fremdeles visse æresbegreper i behold. Men ingen ser oss. Syklene parkeres under et overbygg. Vi sjekker inn og viser våre medlemskort i Turistforeningen.

Betjeningen ser på bagasjen vår som kun består av sykkelvesker og soveposer og spør litt forvirret: Har dere båret på alt det der - helt hit ?

Vi forklarer diplomatisk at vi for såvidt også er på fottur, men at vi bruker sykler som bagasjetraller. En del av de øvrige gjestene har overhørt samtalen og noen går ut for å se om det virkelig står to sykler utenfor......

Klissvåte klær og støvler plasseres på tørkerommet ovenpå. Vi blir innkvartert på et 4-sengs rom som vi beholder for oss selv. Det er på tampen av sesongen nå, slik at plassen er god.

Tre retters middag. Hovedretten er stekt fjellørret. Finnes det noe bedre enn det ? Hansa pilsnerøl på halvlitersflasker - midt inne på Hardangervidda ! En fantastisk og litt bisarr opplevelse. Vi er fremdeles i Hordaland fylke - og da hører selvsagt Hansa-produkter naturlig til. Akkurat som Tou i Rogaland, Borg i Østfold, Aass i Buskerud, Dahl i Trøndelagfylkene og Mack i Troms og Finnmark. Niels praktiserer same type lokal nærlingslivstøtte når han ferdes rundt i sitt hjemland, Danmark.

Vi nyter solnedgangen over den store sjøen Nordmannslågen - først fra peisestuen, deretter utenfra. Det er vindstille og sjøen er speilblank. En merkelig illusjon av belysning - den virker nærmest som en mellomting mellom orange og lilla. Ute er det nå stjerneklart og nokså mildt Da vi ankom Sandhaug noen timer tidligere var det langt fra slikt rolig vær. Hardangervidda er kjent og beryktet for sine meget brå værendringer. Det har nok noe med at havluften fra vest møter innlandsluften fra øst.

På turisthytta er det om lag 20 andre gjester. Det er nordmenn, dansker og briter. Alle mener at vi ikke vil klare å ta oss frem med sykler til Lågaros neste dag, og vi får servert de reneste skrekkhistorier om terrenget, om stien - og om været !

Neste dag. Vi titter forsiktig ut av vinduet på rommet. Skiftende skydekke, mest solskinn. Det ser lovende ut. Klokken er 8, og vi nyter en god frokost i spisesalen. Utsjekking skjer ved 9-tiden. Også her blir vi ønsket god tur - med tydelig skepsis i ordvalg, tonefall og blikk.

Været ser ut til å bli bra, men det er nokså kaldt. Det er bare så vidt over nullpunktet. Vinden er svak, men likevel virker den gjennomtrengende. Dagens etappe - 22 km uten en eneste meter bilvei - regner vi med blir den hardeste.

Stien og terrenget er nokså lett de første 2 km. Det er nesten helt flatt. Stien er nokså velbrukt - gjennom flere hundre år. Dette er nemlig en del av de eldgamle slepene over vidda - en av de mange variantene av Nordmannslepa mellom Numedal/Telemark og ulike steder i Hardanger.

Vi tar en hvil ved Bremafotbua. Her er det folk i nærheten, men vi ser ingen. Ferske og nyflådde reinsdyrkropper henger på hytteveggen, og det ryker av pipa. Reinsdyrjakten har så vidt startet for sesongen, og da er det alltid mange jegere innover vidda. Men Hardangervidda er så stor at det likevel blir svært langt mellom hver jeger.

I sør ser vi vannet Lakjen, 1243 meter over havet. Det er en del av Lågen-vassdraget. Vi fortsetter. Terrenget er nå litt mer kronglet, men stien er god. Vi må ta tiden til hjelp. Vannet Olsenhølen passeres, og like etter er vi ved turens første alvorlige hindring: Lågen. Dette var et yndet tema blant skrekkhistoriene kvelden før. Broen over Lågen ved Bremafoten.

Vi finner snart ut at det er fullt mulig å forsere broen, men at det vil ta litt tid. På grunn av tidvis store vannmengder i Lågen, så har Turistforeningen vært nødt til å heve broen med ca. 3 meter. Konstruksjonen er en hengebro mellom to solide betongfundamenter. For å komme opp i brohøyden fra bakkenivået er det fastmontert stiger - på begge sider. Ikke det helt ideelle for sykler med tung bagasje...... 
Med litt planlegging går det likevel greit. Vi stripper syklene for all bagasje. Niels klatrer opp stigen, jeg langer bagasjen opp mens Niels ligger langflat på broen og tar imot. Bare syklene står nå igjen. De er litt verre å få opp. Ved hjelp av et belte og noen elastiske stropper går det likevel å få syklene heist opp på bronivået. Det går med noen stygge gloser og et par porsjoner skråtobakk !

Vi triller syklene de få meterne over hengebroen og går tilbake for å hente bagasjen. Nå er det samme operasjon i motsatt rekkeføge. Det funker også, for nå har vi jo fått trening ! Samlet tid for passering av den 25 meter lang broen er omtrent 20 minutter.

Turen fortsetter langs sørenden av det lille vannet Bremafoten. Stien er fremdeles god - men det er enkelte steder svært mye stein. Mange steder må vi ta omveier i terrenget - ofte langt utenom stien.

Snart får vi et glimt av Bjornesfjorden - det største vannet på Hardangervidda. Vi forlater Hordaland og entrer Buskerud. Vidda ser akkurat likedan ut der. Været er blitt riktig bra, og vi tar en halv times lunsjpause ved Riavad. Som navnet antyder, så er dette et vadested fra gammelt av, og dette ble brukt for å krysse Lågen før broen ved Bremafoten ble bygget. Elven er et par hundre meter bred her, og svært grunn. Sprekinger uten sykler ville muligens kunne hoppe fra stein til stein uten å bli våte på bena.

Herfra kan vi se utover den 8 km lange innsjøen. Det flate lendet på den andre siden av sjøen gjør at den virker enda større enn den egentlig er.

Neste hindring er broen over Langebuåna. Denne elven er mindre enn Lågen, og vi overveier vading på et grunt og bredt sted nedenfor broen. Vi vurderer det imidlertid som mer plundrete enn å forsere broen med støvlene på.

Broen er av noenlunde samme type som den vi passerte ved Bremafoten. Den er langt lavere, bare ca. 1 meter. Til gjengjeld er den betydelig smalere - og den svaier langt mer ! Også her må bagasjen sendes over separat. Et sted holder syklene på å sette seg fast i nettinggjerdet på broen. Mer eder og skråtobakk!

Vi fortsetter østover - over Langebuflatin. Det er stadige omveier på grunn av steiner, kratt og gjørme. Hittil har vi brukt mer enn en halv time for hver eneste kilometer !

De vemmelige tankene er der igjen: Skal vi snu og returnere til maten, pilsen, peisestuen og sengene på Sandhaug ? Hansa Bryggeri vil sikkert selge mer av sine produkter til oss. Etter en rask brainstorming finner vi ut at et slikt forsmedelig tilbaketog heller ikke er så enkelt. Spesielt ikke på bakgrunn av de to nettopp omtalte broene. Vi er skjønt enige om at vi for lengst har passert "point of no return". Fremad marsj - med sykler !

Vi passerer et navnløst tjern 1238 meter over havet. Flydur !Vi får øye på et småfly - høyt oppe og langt borte. Dets kurs er slik at det ikke vil passere oss - hvis ikke kursen brått endres. Men det er akkurat det som skjer. Piloten må ha sett oss. Kursen endres og marsjhøyden reduseres betraktelig. Det tar en runde rett over oss, trolig for at piloten skal forvisse seg om at det er syklister han eller hun ser midt inne på Hardangervidda.

Trolig er det et observasjonsfly i forbindelse med villreinjakten. Hvis det er to personer ombord i flyet, så er vi høyst sannsynlig samtaleemnet akkurat nå.......

Dette området mellom Langebuflatin og Elsjådalen er det geografiske midtpunktet på Hardangervidda. Her er det faktisk ca. 25 km fra nærmeste bilvei ! Jeg ser da bort fra disse forferdelige traktorslepene - som vi gudskjelov ikke har sett noe til siden vi forlot Sandhaug.

For øvrig ser vi noen reinsdyr - men ingen jegere. Vi lover ikke å sladre. Men det har kanskje det nettopp omtalte flyet gjort - ved hjelp av radiosamband. Det er dette som er naturopplevelse i særklasse - ikke å plaffe ned sine medskapninger. Enkelte ganger har jeg sympati for vegetarianere, selv om jeg ofte spiser kjøttmat selv. Reinsdyrkjøtt også.

Elsjådalen og Elsjåen passeres i et langsomt tempo. Ifølge kartet er terrenget flatt og lett. Det ser ut til at antall stein, myrhøl og krattansamlinger er økende. Eller så virker det bare slik fordi vi er blitt mer slitne etterhvert. Vi har allerede gått i mer enn 6 timer, og begynner å få noe bortimot yrkesnevrose av å tviholde på sykkelstyrene.

Mennesker - homo sapiens - i sikte langt forut ! Jo, faktisk - det er to mennesker som kommer mot oss. Ikke reinsdyr eller skrømt.

Vi hilser og presenterer oss med en innstudert historie om at vi ikke er på sykkeltur, men at vi derimot er på fottur vi også - og at syklene brukes som bagasjetraller. Praktisk, ikke sant ? De to turistene bærer på tunge ryggsekker, og er gutter i 20-års alderen. De ser litt rart på oss og svarer på engelsk - med minimalt ordbruk. Vi får omsider vite at de er tyskere på fottur og at de har tenkt seg til Sandhaug.

Niels og jeg må virke skremmende der midt inne på vidda - flere mil fra fastbebodde steder. I alle fall skynder de to tyskerne seg videre nordover og dermed vekk fra oss. De virker faktisk skremt over synet av oss to fredelige fotturister med hver vår bagasjetralle......!

Stidele forut ! En snarvei til Mogen17 km rett frem, Lågaros 6 km til venstre. Vi tar til venstre uten å gi tegn slik det står i trafikkreglene at syklister skal gjøre. Nå er det ca. 24 timer siden vi har sittet på noe sykkelsete - og det er ennå omtrent 24 timer til vi - etter våre beregninger - skal få prøve det igjen.

Vi passerer et svært myrlendt terreng. Støvlene blir klissvåte påbegge sider av læret. Et langt stykke er stien nesten syklbar, men vi går likevel. Det nytter ikke å sykle i terrenget når tunge sykkelvesker er montert på begge sider av bakhjulene. Snart ser vi det forholdsvis store vannet Sørtjern1225 meter over havet. Derfra kan vi også se Lågaros turisthytte, to og en halv kilometer lenger mot øst. Og 53 meter høyere ifølge kartet. Stønn !

Farten er liten nå. Kondisjonen er ikke lenger hva den var. Jeg må stadig fylle opp drikkevann på flasker - og som drikkes opp på styrten. Jeg orker ikke sjokolade og kjeks - som jeg har med meg nokså mye av. Det smaker omtrent som sagflis ! Det er bare væske jeg vil ha. Vi har holdt det gående i 9 timer nå. Den slake bakken opp til Lågaros virker uendelig lang. Endelig er vi der, 1288 meter over havet. Turens høyeste overnattingssted.

Puh ! Vi parkerer syklene og vakler inn. Hytta er selvbetjent, og vi finner snart et ledig rom. Det er bare to gjester der fra før - et ektepar fra Rogaland. Historien fra Sandhaug gjentar seg. Begge må ut for å virkelig se at det står to sykler der. De spanderer et par bilder på oss også.

Middagen smaker godt. Det er godt utvalg i boksemat og supper fra selvbetjenings-lageret. Mineralvann og øl finnes rimeligvis ikke, men jeg tror jeg i løpet av kvelden drikker noe slikt som 3 liter kaldt vann iblandet styrkepulveret XL1 med sitronsmak.

Det er stemning med solnedgang over Bjornesfjorden, der den ligger et par kilometer borte og ca. 75 meter lavere. Også her er det stjerneklart. Været kunne neppe ha vært bedre.

Skiftende skydekke også neste dag. Det blåser en del, men temperaturen er høyere enn på Sandhaug. Vi hilser også på jaktpolitiet. To mann med våpen og uniform har installert seg i annekset hundre meter unna. De spiser frokost sammen med oss. Det er politifolk fra Drammen, altså byfolk som oss. Likevel synes de at vi er litt sprø som drasser på sykler midt inne på vidda. Vi blir likevel ønsket godt tur videre med beskjed om ikke å skremme eventuelle reinsdyr vi måtte støte på.

Ved 10-tiden starter vi på den siste etappen Lågaros - Mogen. Den er på 14 km. Mogen ligger 350 meter lavere enn Lågaros, så  vi regner med at det blir en lett etappe.

Høydeforskjellen stemmer, men ikke letthetsgraden. De første 2 kilometerene sørover fra Lågaroshytta viser seg å bli de verste på hele turen. Det går faktisk med 2 timer på denne korte biten. Vi opplever en kombinasjon av steinur og sterk stigning. Ille !

Syklene må strippes for bagasje, og bæres et par hundre meter av gangen. Deretter retur for å hente bagasjen. Dette gjentar seg over en strekning på omtrent halvannen kilometer. Endelig - toppen !

Vi er på turens høyeste punkt, 1330 meter over havet. Utsikten er fantastisk - i flere retninger.  Langt i vest ser vi Hårteigen - flere mil unna. Vi har også orkesterplass til synet av Bjornesfjorden i nord. Langt i bakgrunnen er det solskinn på Hallingskarvet.

Stien videre er heldigvis lettgått - også med sykler som bagasjetraller. Den er bred som følge av utstrakt bruk gjennom uminnelige tider. Snart passerer vi vannet Storhellertjern, 1274 meter over havet. Noen korte biter langs vannet er det mulig å sykle på stien. Niels gjør det, men ikke jeg.

Telemark ! Vi passerer fylkesgrensen. Den er kun synlig på kartet. Mitt hjemfylke - i alle fall slektsforskningsmessig sett. Det meste av meg selv kommer fra nettopp dette fylket hvis man går så langt tilbake som til 1800-tallet. Stien videre forbi Fisketjørnan er usedvanlig lett. Det er lite stein, men noe mer kratt.

Vi tar lunsjpause ved nordenden av det store vannet Gjuvsjåen, 1212 meter over havet. Det er nokså varmt. Gjuvsjåen påstås å være et av de vakreste stedene på Hardangervidda, og jeg protesterer ikke på det. Landskapet er ikke lenger fullt så flatt som ellers på vidda. I sør er terrenget mer kupert.

Det T-merkede stien følger vannet i ca. 2 km. Det er en bred sandstrand hele strekningen. Vi triller syklene langs stranden, parallelt med stien. På en strekning av ca. 300 meter kan vi sykle på stien. Den går gjennom vidjekrattet noen meter ovenfor. Krattet stifter etter hvert et nært bekjentskap med sykkelvesker, krank og eiker, så vi returnerer tilbake til stranden.

På avstand kan vi se noen fjellvandrere i røde anorakker. De går i terrenget et par hundre meter bortenfor stien. Gjensidig vinking. Niels og jeg er trolig blitt deres samtaleemne for en stund.

Nedover ! Stien er nå svært bred og oppgått, men heldigvis uten spor etter traktorer eller annen motorisert redskap. Vi passerer svære blankskurte bergrabber. Enkelte ganger har vi en stri tørn med å holde igjen med håndbremsene. Det er mange sleipe partier, men vi holder oss på bena og på hjulene. Sykler med kun fotbremser egner seg ikke for nedoverbakker til fots ! Vi passerer Hellegjuvberget. Utsikten mot Kvennas dalføre er nå meget god. Et eller annet sted langt der nede ligger Mogen turisthytte.

Vi får et glimt av det nokså ville Hellegjuvet ovenfor oss. Snart er vi nede i bjørkeskogen blant store mengder animalsk råstoff til fårikål. Alle sier det samme når de ser oss, nemlig bæææ - med varierende tonefall, styrke og intensitet. Kort rast ved den nedlagte seteren Løyning, 1004 meter over havet. Her er det rene urskog-vegetasjonen - av bjørk.

I området befinner det seg rester etter tidligere tiders seterdrift. Denne virksomheten ble nedlagt for omtrent 100 år siden. Det var faktisk for langt fra bygda ! Vi befinner oss i den tidligere Rauland kommune, nå Vinje. Bygda Rauland ligger mer enn tre mil unna. Bøndene der fant nok andre og lettere tilgjengelige steder for sin seterdrift. I fjell-Norge skal dette ha vært blant de aller første steder hvor seterdriften ble innstilt for godt.

Stien er god, men det er ikke mulig å sykle på den. Vi passerer restene etter setrene Viervollen og Kråkeflaten. Skogen er virkelig tett her. Dalføret virker usedvanlig frodig til å ligge såpass høyt som det gjør. Det må være et paradis for botanikere !

Endelig - sivilisasjonen ! Vi bruker dette ordet med en viss ironi, men faktum er at nå ser vi en bilvei, en lokal kraftlinje - og bebyggelsen ved Mogen turisthytte.

Vi vekker litt oppsikt blant gjestene når vi triller syklene inn på tunet. Vi må tydeligvis se litt forkomne ut. Inn i resepsjonen. Det første vi ber om er et par iskalde pilsnerøl. Godt. Vi bestiller nok en runde. Joda, det er plass nok til oss. Vi får et 4-sengs rom alene også her.

Varm dusj. Jeg føler meg minst en kilo lettere. Det var så som så med vask og stell på Trondsbu, Sandhaug og Lågaros. Middag bestående av stekt fjellørret igjen - pluss flytende kornprodukter fra Aass Bryggeri i Drammen. Godt. Meget godt.

Sykkelturen - eller rettere sagt fotturen - på Hardangervidda er slutt. Vi kom i mål til omtrent beregnet tid. Jeg ringer til min gode venn Erling Zapffe på Rjukan og forteller at tidsskjemaet er holdt hittil på turen.

Vi står opp ved halv syv-tiden neste morgen, og nyter en god frokost alene i spisesalen. Tidspunktet er avtalt med vertskapet. Vanlige fjellvandrere står normalt ikke så tidlig opp. Vi skal med båten "Fjellvåken" til Møsvannsdammen. Den går klokken 8, men vi vil først ta en liten sykkeltur opp til den øverste gården i grenda, Argehovd. Ved avreise fra Mogen må vi stille opp for fotografering etter anmodning fra vertskapet. Tror ikke det samme ville skjedd på Finse 1222 eller Kikutstua.....!

Etter omtrent 10 minutter er vi ved Argehovd. Dette er den aller innerste og øverste gården i den enormt store og svært grisgrendte Møsvannsbygda. Her bor det fortsatt folk - hele året ! Veien opp til Argehovd er bortimot bilfri. Den brukes kun av traktorer i forbindelse med gårdsdriften. Mogen turisthytte har en eldre Land Rover - uten skilter. Bilen brukes til transport av varer til og fra brygga. Den ligger et par kilometer lenger sør. På denne relativt gode bilveien kan ikke hvem som helst kjøre bil. Den er nemlig totalt isolert fra omverdenen. All transport hit må skje med båt om sommeren eller med snøscooter om vinteren. Det ligger også noen få private hytter i området.

Båten ligger klar ved brygga. Vi triller syklene ombord. Ingen rare spørsmål fra skipperen. Neida, det er slett ikke første gang han har med sykler på lasset. Det skjer ganske ofte. Hyttefolket parkerer bilene sine ved Møsvannsdammen 35 km lenger sør, og bruker sykler for intern transport i Mogen-området. Det er tross alt noen kilometer vei på stedet. Men han har aldri hørt om noen som er kommet ned fra fjellet - med sykler !

Turen over Møsvann tar to og en halv time. Vi er innom 2-3 steder for å hente passasjerer. Båten har behovsstopp hvor det måtte være.

Langs den store sjøen ligger det en god del gårdsbruk. Felles for alle (med et par unntak i vest) er at de ikke har veiforbindelse med omverdenen. Møsvann ligger på 918 meter over havet. Gårdsbrukene rimeligvis noe høyere, men ikke over ca. 950 meter. Turen med "Fjellvåken" anbefales. Når vannstanden er høy er landskapet utrolig vakkert. Høy vannstand er det - som følge av en nokså regnfull sommer. Når vannet i andre perioder er tappet ned, er det ikke fullt så naturskjønt - men det angår ikke oss nå.

Vi handler litt matvarer og cola i landhandleriet ved Møsvannsdammen. Vi har avtalt å  møte Erling Zapffe i Rjukan ved 17-tiden. Det er om seks timer, så vi har rikelig med tid.

Selv om trafikken på riksveien synes å være minimal, så velger vi likevel den gamle anleggsveien ned til Rjukan Fjellstue. Vi sykler over demningen. Gamleveien er i god stand den første kilometeren, men så begynner den å bli dårligere. I disse traktene er jeg litt kjent fra før. I tre påsker på rad (1963-65) ferierte jeg sammen med mine foreldre på Frøystul pensjonat. Jeg husker således den gamle veien i form av en god skiløype mellom Frøystul og Møsvannsdammen.

Frøystul pensjonat står der fremdeles, men det ser ut til bare å være et vanlig bolighus nå. Derfra er det god utsikt over dalføret nedenfor.

Vi fortsetter gjennom bjørke- og furuskogen. Veien er nokså gjengrodd. Alt anleggsutstyr ble i sin tid fraktet opp til Møsvann på denne veien. Det var omkring 1905-10. På 1920-tallet kom den nye veien nede i dalbunnen, og den gamle veien ble glemt.

En stund før Rjukan Fjellstue kommer vi til et nokså nytt hyttefelt. Gamleveien er nå plutselig blitt en moderne "hyttevei". Gaustatoppens velkjente silhuett er godt synlig i sørøst.

Vi møter en Mercedes med BL-skilter. Sjåføren gjør tegn til at vi skal stoppe. Hm..., er det en slik klyse som ikke liker at vi besudler hans hellige hyttefelt med noe så proletært som tråsykler ?

Slett ikke. Fyren smiler bredt og spør om det var oss han nettopp hørte om på lokalradioen. ?????? er vår umiddelbare reaksjon på dette litt underlige spørsmål.

Han hadde nettopp hørt på radioen at en nordmann og en danske hadde tatt seg frem med sykler over Hardangervidda til Mogen, og at de nå muligens i dette øyeblikk var på vei ned til Rjukan - men neppe på hovedveien. Joda, det er nok oss - men hvordan vet lokalradioen om det ?  Nei, det vet han ikke. Han ønsker oss god tur - og anbefaler noe som kalles "Kraftlinjeveien" mellom Vemork og Rjukan. Den står ikke avmerket på noe kart. Han har tydeligvis forstått at vi søker litt spesielle veier.

Middag inntas på Rjukan Fjellstue. En pils til hver også, selv om vi begge "kjører".

Mellom Fjellstua og Vemork finnes det ikke andre alternativer enn nettopp hovedveien, men trafikken er nokså beskjeden og er langt fra plagsom. Vi kjører gjennom tunnelen ved Maristien, og får snart en utrolig utsikt mot Vemork kraftstasjon og mot det ville juvet nedenfor. Det var her de berømte sabotørene utførte sitt ikke helt ufarlige arbeid under krigen. Tungtvannsfabrikken som lå foran kraftstasjonen ble revet omkring 1972. Kraftstasjonen huser nå Norsk Industriarbeidermuseum.

Vi finner den tidligere omtalte "Kraftlinjeveien" ved Vemork-bebyggelsen. Beskrivelsen som BL-bilisten ga oss stemmer på en prikk. Veien har sitt navn etter en kraftlinje som i sin tid førte mellom Vemork kraftstasjon og elektrolysehallene på Rjukan. Det var mange ledninger, og traseen var planert ut i terrenget som en vei. Linjen ble anlagt omkring 1911 og var i bruk helt til 1971. Master og ledninger ble umiddelbart fjernet. Nå brukes veien som lysløype om vinteren og som turvei om sommeren.

Vi kan holde god fart nedover. Linjeføring og kurvatur er omtrent som for en jernbanelinje. Ved Krossobanen kommer vi inn på den vanlige veien igjen. Den heter nå Sam Eydes gate.

Vi entrer Erlings hus presis kl 1700 - som avtalt. Han har gjort klar sitt gjesteværelse for oss - med eget bad. Det passer aldeles utmerket ! I løpet av kvelden blir mysteriet med lokalradio-innslaget løst. Hva jeg ikke vet er at Erling er blitt engasjert i den lokale radiostasjonen på Rjukan. Det dukker også opp et par reportere utpå kvelden - fra både lokalradioen og -avisen - og Niels og jeg får spørsmål om våre bravader på vidda.

Neste dag må jeg videre. Jobben på Blindern kaller, ferien er slutt. Niels blir igjen en dag for å se litt nærmere på jernbanetekniske og andre tekniske severdigheter i området - bl.a. Industriarbeidermuseet på Vemork.

Erling arbeider på  Rjukanbanen, som eies av Norsk Hydro. Rjukanbanen driver også ferjetrafikken over Tinnsjøen. Han har ordnet tillatelse for oss til å bli med på godstog og ferje. Den ordinære passasjertrafikken er nedlagt for flere år siden.

Sykkelen bindes fast med elastiske stropper på endeplattformen til en svensk tankvogn med ammoniakk. Selv tar jeg plass på det elektriske lokomotivet.

Turen ned til Mæl tar ca. 20 minutter. Jeg hilser farvel til lokomotivføreren og spaserer ombord på "Storegut". Skipperen - Ole Johnny Aas - er på forhånd blitt orientert om min ankomst - og jeg blir invitert opp på broen.

Turen over Tinnsjøen på jernbanefergen er fantastisk. Dette burde det da kunne gjøres en turistattraksjon ut av ? Norsk Hydro planlegger å legge ned hele greia.

Aas er innfødt telemarking, og er godt kjent på Hardangervidda. Også han er av den oppfatning at sykkelturprosjektet var litt sprøtt, men det var jo likevel litt morsomt at det lot seg gjennomføre.

Tinnoset går det ikke noe passasjertog akkurat da, men skipper Aas sier et eller annet til NSB-lokføreren mens han peker på meg. Like etter sitter jeg det bakre førerhuset på et digert elektrisk lokomotiv av type El-14 - sammen med 4-5 andre personer. Hovedsakelig jernbanefolk. Det fremre førerhuset er allerede stapp fullt av andre !

Jeg har tillatelse til å bli med godstoget helt til Skien, men da toget har et to timers opphold på Nordagutu, velger jeg å gå av der. Jeg løser en billett til Oslo S - og ekspederer sykkelen som reisegods til samme sted.


 


Ulf Berntsen

 

 Tilbake til Ulf Berntsens hjemmeside