Sykkeltur Kirkenes - Nikel samt i byene Murmansk og St.Petersburg

(og dessuten "fuktige" togreiser mellom de 3 nevnte byene i Russland)
Ulf Berntsen
 
De uniformerte grensevaktene rister på hodet, smiler og sier noe slikt som "NORVESJKA ...... VOLVO......MERCEDES..... NJET VELOCIPED" mens de med fakter liksom holder i et bilratt. En engelskkyndig av dem sier "Nikel - 45 kilometres ahead - have a nice trip" !

Scenen utspinner seg et steinkast fra Norge, nærmere bestemt på russisk side ved Storskog like utenfor Kirkenes. Dagfinn Lunner og undertegnede har fått sjekket pass, visum - og sykkelturtillatelse (!), og alt er tydeligvis i orden. Man kontrollerer bagasjen til bil- og bussturister meget grundig, mens det er nok med et utvendig blikk på våre sykkelvesker. Vi er definert som fattige - ettersom vi sykler. Vi skal til og med reise med toget videre fra Nikel. Fattigfolk har ikke noe å smugle ! God tur !

Sykkelturtillatelsen er nødvendig. De første ca. 20 km på russisk side er nemlig en militær sone som det er strengt forbudt for utlendinger å oppholde seg i. Man får kun lov å kjøre bil eller MC - uten stopp. Fotgjengere og syklister kan som kjent foreta uautoriserte avstikkere, og har lettere for å se detaljer man ikke bør se.

Sykkelturen de 10 kilometrene fra Kirkenes til grensen var relativt uspennende. Vi fulgte diverse småveier så langt det lot seg gjøre, bl.a. en gang- og sykkelvei parallellt med malmbanen Kirkenes-Bjørnevatn. Fra Hesseng var det sørøstover langs riksveien merket "Grense-Jakobselv". Overnatting fant sted på Sollia Gjestgiveri, like ved Storskog. Stedets laksesmørbrød anbefales !

Men tilbake til russisk territorium: God vei, men svært grov asfalt. Ikke et hus på de første 4-5 km, bare furuskog og øde myrer. Geriljabevegelsen M.Y.G.G. er særdeles aktiv og foretar stadige angrep. En og annen bil - trafikken er liten. Absolutt ingen syklister.

Første kontroll etter 10 km. En militær jeep kommer i god fart mot oss og stanser. Ingen sier noe som helst. Vi viser papirene, vakten hilser militært - og forsvinner. Videre langs Pasvikelvas russiske side på et sted der elven danner en smal innsjø. I mange år har jeg hatt en drøm om å sykle innover Pasvikdalen, stoppe opp og skue over på den andre siden av elven og si - der over ligger et annet land - helt forskjellig fra vårt. Nå skjer akkurat det, men på en litt annen måte enn hva jeg hadde tenkt meg 10 år tidligere. Et norsk flagg kan skimtes på et gårdsbruk på andre siden av vassdraget.

Det er påfallende liten militær infrastruktur synlig fra veien. Men den er nok der. Det er flere små grusveier som fører innover i "bushen", flere av dem med ferske spor etter større kjøretøyer. Slike veier er forbudt område for oss - vi skal kun holde oss til hovedveien. Med jevne mellomrom er det høye vakttårn langs veien, men det ser ikke ut til at noen av dem er betjent.

Etter 25 km i et lett og ensformig terreng kommer vi til "indre grensepost". Her er det en del bebyggelse. En rekke militære bygninger - som forøvrig ser like ut overalt i verden - vakter, bikkjer og kjøretøyer malt olivengrønne. Fremdeles med rød stjerne, hammer og sigd. Flagget på appellplassen er imidlertid av den nygamle hvit-blå-røde typen. Hammer- og sigd-flagget er nok stuet bort på loftet, "for alle tilfellers skyld".

Våre papirer blir også her grundig sjekket, men ikke bagasjen. Fattigfolk smugler som kjent ikke. Seansen tar et par minutter, bommen blir hevet og vi blir ønsket god tur videre.

Langs høyre siden av veien går det indre grensegjerdet. Det består av piggtråd og vanlig ståltråd - strømførende. Ikke som gjerdene rundt konsentrasjonsleirene i nazitidens Tyskland og Stalintidens Sovjet hvor man ikke sparte på volt og ampere. Her er det svakstrøm. Hvis noen berører gjerdet vil alarmen gå i nærmeste vaktstue og en patrulje sendes ut til det eksakte stedet. Foran gjerdet er det en "grusvei" med løs jord og grus for at man skal se eventuelle fotavtrykk. Dette systemet blir fortsatt vedlikeholdt ! Vi prater litt med en slik vedlikeholdspatrulje, bestående av ett lavere befal og 5-6 menige. En av dem kan litt engelsk. Ingen bærer våpen. Vi får inntrykk av at det nærmest er å betrakte som et sysselsettingsprosjekt. Det er vel neppe gjort over natten å nedlegge det enorme sovjetiske militærapparatet, alle slike store organismer har en viss innebygd treghet.

Det lille tettstedet Salmijarvi består av ca. 20 hus. Alle tilsynelatende bebodd av militære. Det omtalte grensegjerdet følger en nokså lang bro over en elv. Det ene kjørefeltet er omgjort til "oppraket grusvei" og med gjerde ytterst. Mengdevis av piggtråd under broen. Det er vel bare så vidt fiskene kan slippe gjennom. Stedets beboere er opptatt med fisking fra broen - og vinker til oss. I bebyggelsen rusler det rundt to enorme beist av noen okser - med digre horn og med ring i nesa. Vi må passere dem på 2-3 meters avstand. Heldigvis er de opptatt med inntak av kulinariske delikatesser i form av høyt saftig gress i veikantene.

Russiske bilførere er hensynsfulle når de passerer oss. De saktner farten og gir oss god klaring. Mange vinker til oss, gjerne etterfulgt av en kort "bært" av den vennskapelige typen. Kun en eneste bil kjører som et svin forbi oss. Den har norske skilter !

Røyken og skorsteinene i Nikel rykker nærmere. Veien fra Storskog til Nikel er dobbelt så lang som den burde være, fordi den går rundt en lang innsjø på sørsiden. Det kryr av Nikel-beboere langs sjøen, opptatt med matauk i form av fisking. Byen Nikel ligger på et høydedrag ca. 100 meter høyere enn vannet. Vann renner som kjent nedover også i Russland. Det var vel en av de få ting som Stalin ikke klarte å endre på. Alt avløpsvann fra tungindustrien i Nikel renner således ut i dette vassdraget. Jeg spiser ofte fisk - men akkurat DEN fisken skulle jeg hatt særdeles god betaling for å spise. Fiskene virker små, men vekten er sikkert god. Kvikksølv har som kjent en høy egenvekt......

Fiskerne er stort sett ungdommer og pensjonister. De fleste av dem bruker sykler. Det er vanlige sykler av norsk 1960-talls-design. Noen er halvracere, med utvendig gir. Offroad-sykler er totalt ukjent. Man studerer min Peugeot Crazy Horse (modell 1986) meget inngående, klemmer på dekkene og sier noe slikt som "Maped" eller moped. Dagfinns ordinære DBS-sykkel er nokså lik russernes egne sykler og vekker ikke oppsikt.
Vi delvis triller og delvis sykler opp den lange bakken inn i byen Nikel. Vegetasjonen blir mer sparsom etterhvert. Snart er bakken svart av sot og skitt. Døde furustammer danner en lys kontrast til alt det mørke. Hovedveien til Murmansk går nå utenom byen, vi kjører gamleveien inn i bebyggelsen. Høye, forfalne, skitne og ensartede boligblokker langs veien. Buskas, villniss og søppel i de arealer som i Oslos drabantbyer ville hatt status som friarealer eller (hm... ) parkeringsplasser.

Klokken er blitt ca. 20.00. Toget videre til Murmansk går neste dag kl. 06.50. Vi har ennå ikke funnet stasjonen. Planen er overnatting i venterommet - hvis noe slikt finnes. Vi har med oss rikelig med kjeks fra Norge - og fremdeles litt cola igjen. Noe spisested finnes ikke i Nikel. I byens sentrum finner vi en slags butikk hvor vi får kjøpt drikkevarer i form av selters på digre grønne flasker. Vi betaler med dollars - og får et par kilo overmodne megatomater med "på kjøpet". Noe annet spiselig og drikkelig synes ikke å oppdrive.

Folk stimler sammen rundt oss, mest unger. Vi føler oss som vesener fra en annen klode og som nettopp har landet med sitt romskip. Fattigslige barn i alderen 7-10 år - noen av dem går barbeinte i søla - forsøker å selge alt mulig. En vil demonstrere sine engelskkunnskaper og sier "Sir" til oss et titalls dusin ganger. Jeg finner et par norske kronestykker i lomma og kjøper et par pins med skisportmotiv. Vi blir imidlertid ikke kvitt ungene på den måten. Vi passerer brannstasjonen med en hale av småkrapyl etter oss. Akkurat da er det utrykning med byens 3-4 brannbiler, og plutselig er vi ikke lenger interessante i det hele tatt. Spesielt fordi "objektet" for utrykningen tydeligvis ligger i motsatt ende av byen.

Det er nå blitt grusvei. Veien deler seg stadig. Ingen veiskilt. Hvor er jernbanestasjonen ? Vi bruker eliminasjonsmetoden. Jernbanen må ligge ved nikkelverket. Bingo - det stemmer. Vi er nå ca. 3 km utenfor byens sentrum. Terrenget er fullstendig vegetasjonsløst og landskapet består av falleferdige brakker, svære slagghauger, enorme hauger med jernskrap og tomme oljefat. Ingen bebodde hus, ingen folk å se overhodet. Det er ikke noe skille mellom byen Nikel og nikkelverket. Ingen gjerder, ingen bisk portvakt. Byen og verket bare går gradvis over i hverandre.

Vi kan nå se jernbanestasjonen. For å komme dit ned må vi gjennom selve nikkelverket på en bred grusvei med vaskebrett av god gammel norsk type.

Vi burde hatt med oss hørselsvern: Veien går mellom to produksjonsbygninger. Et tykt vanndamp-rør fører mellom bygningene - og over veien. I røret er det et passende hull hvor dampen strømmer ut under et enormt trykk. Fløytevirkningen er slik at vi må gå av syklene og holde fingrene i ørene. Det går på et vis. Godt at det bare er vanndamp i røret og ikke svovelsyre, ammoniakk eller andre interessante substanser.....

Vi parkerer syklene på plattformsiden av stasjonen. Stasjonsbygningen er forholdsvis liten, med én etasje. De fleste rom i bygningen ser ikke ut til å være i bruk. Vi kjenner på døren til venterommet. Den er låst. I motsatt ende er ekspedisjonsdelen, det vi på norsk kaller stasjonsmesterens kontor. Ikke et menneske å se noe sted. Et digert diesellok driver med skifting på stasjonsområdet, en vognvistør banker med sin hammer på hjulringene til et stort antall godsvogner lenger bort. Vi regner med at det blir en utendørs natt og skifter til boblejakker. Temperaturen er ca. 10 grader.

Kombinert middag og aftensmat ! Vi setter oss ned på noen kasser i le av bygningen. Et nummer av Dagbladet blir brukt som duk. Menyen er rikelig og består av Maryland Cookies, selters og overmodne russiske kjempetomater. Vi blir mette ! Klokken er blitt 22.00.

Litt senere parkerer en Lada utenfor bygningen, og en diger dame i umiskjennelig jernbaneuniform stiger ut. Tydeligvis stasjonsmesteren personlig. Hun låser opp kontoret med et skikkelig fangevokter-nøkkelknippe - og vi presenterer oss. Tydeligvis er det gitt beskjed om at vi kommer. En forsiktig anmodning om å låse opp venterommet blir avslått med et "njet", men hun peker på en klokke og skriver 23.45 på en papirlapp. Et underlig tidspunkt å åpne et venterom, men vi forstår hintet. På kontoret er det godt og varmt. Etter noe parlamentering på norsk og engelsk (det kan like gjerne være på swahili eller tibetansk), godt hjulpet av et par dollarsedler låser hennes høyhet likevel opp venterommet kl. 23.15.

Vi triller syklene inn. Venterommet er stort. Benkene er av stål - og med utspekulert plasserte armlener. Å ligge på benkene er fysisk umulig med mindre man er akrobat eller slangemenneske. Det er ikke vi. Man improviserer i slike tilfeller. Gulvet er eneste alternativ. De uåpnede soveposene blir brukt som hodeputer. Jeg lager meg en "seng" av det tidligere omtalte eksemplaret av Dagbladet, Dagfinn finner frem et medbrakt stykke tynn plast. Underlaget er et flislagt steingulv i sort-hvitt sjakkmønster. Hvilken natt !

Vi er ute en tur kl. 23.50. Da kommer dagens eneste passasjertog fra Murmansk. Folk stiger av og inn i ventende Ladaer. Den lokale bybussen tar seg også en tur bortom stasjonen. Noen går til fots. Alle forsvinner. Kl. 0.05 er stasjonen like folketom som da vi kom. Vi prøver å sove. Det er ikke så enkelt. Venterommet mangler oppvarming, men det er i alle fall le for den sure nordavinden utenfor. Rommet har neppe vært vasket siden Bresjnevs dager, men slikt er vi for trøtte til å bry oss om. Vi bruker utendørs fasiliteter istedenfor stasjonens toaletter. Gjett hvorfor !

Umulig å sove på steingulvet. Dagbladet egner seg ikke som madrass ! Vi delvis ligger på gulvet, delvis sitter i stålsofaene, delvis går og smårusler for å få tiden til å gå. Det er langt mot nord og lyst ute. Jeg filosoferer litt da jeg skuer over mot åsene i vest, bare 8 km unna i luftlinje. Der over ligger et annet land - totalt forskjellig fra dette ! Lenger er det faktisk ikke til norsk territorium, selv om bilveien til Storskog er 45 km lang.

Oh what a beautiful morning ! Vi rusler ut ved 6-tiden og triller syklene bort til toget. Har personalet fått beskjed om oss og våre litt spesielle krav til sykkeltransport ? Åndeløs spenning. Reisebyrået i Kirkenes hadde vært i kontakt med RZD - de russiske statsbaner - og fått beskjed om at syklene kan tas med i korridoren i passasjervognen på betingelse av at styrene blir snudd og den ene pedalen fjernes - og at syklene dessuten blir festet til stangen under vinduene med tau, stropper e.l. Ordnung muss sein ! Jernbanen selv fraråder å sende syklene som ordinær reisegods - selv om det er fullt mulig.

Et kvarter før avgang kl 6.50 presenterer vi oss for togpersonalet. Joda - beskjed er mottatt. De hjelper oss inn og påser at styrene blir snudd og alt det der. De har lest leksen sin. Det har vi også, ettersom vi har med stropper. Vi installerer oss i kupeen. Utrolig - personalet har gjort stas på oss. Bordet er dekket med en hvit duk, og det er satt inn en vase med ferske villblomster. Hvor man kunne finne grønne planter i månelandskapet rundt Nikel forstår vi ikke helt, men hyggelig er det. Vi er nok månedens (årets ?) utlendinger på banen.

Toget består av i alt 8 vogner inklusive restaurantvogn og reisegodsvogn. Det trekkes av et enormt stort diesellokomotiv, betegnet som type TZM7.  Lokomotivtypen er laget for å kunne trekke tunge tog opp lange og sterke stigninger, og det veier nesten 200 tonn, fordelt på 8 aksler. I motsetning til andre russiske lokomotiver som er malt grønne eller vinrøde, er denne typen malt blå.

Etter en time kommer vi til Nikels naboby Zapoljarni. Det er nikkelverk der også. Byen ligger bare et par mil fra norsk territorium. Stasjonen ligger her midt inne på verksområdet, I Nikel ligger den i utkanten. Vi står der et kvarter i påvente av kryssing med et godstog. Vi avventer også korresponderende lokaltog fra Pechenga. Det består av et stort diesellokomotiv og en passasjervogn. Fra kupeen kan vi se rett inn i en av smeltehallene, porten er bare 30 meter unna. Hver gang den går opp kjenner vi et varmt gufs (kan det uttrykket brukes ?) ispedd karakteristisk og sterk duft av svoveldioksid. Som tidligere kjemiker vet jeg hvordan det lukter. Ikke prøv sniffing med akkurat det stoffet ! Da er du garantert fri reise til Helvete ! Midt blant fabrikkbygninger, slagghauger, søppel og skrot driver unger og leker !

Vi finner snart ut at toget fører spisevogn, selv om reisebyrået i Kirkenes har benektet dette. Vognen er der - og den er åpen. Vi tar plass ved et ledig bord. Nå er vi møkka lei av kjeks og selters. Kommunikasjonsforsøk foretas på norsk, engelsk og tysk (Frokost, Breakfast og Frühstück). Vi kan like gjerne be om doble fustasjeopphengsforkoplinger eller bartevoks. Den russiske servitøren skjønner ingenting. En russisk medpassasjer forstår poenget - at vi er sultne og at vi ønsker noe å spise. Javisst, det er fullt mulig. Utvalget er beskjedent, men mat og drikke viser seg å være utmerket. Det er den underligste frokosten jeg har opplevd: Gulasj med ris og hvitløk - og georgisk champagne. Rikelig porsjon. Champagnen koster 4 dollar eller 28 kroner, dvs. omtrent som en brusflaske på Bergensbanen. Vi bestiller like godt en helflaske hver. "Plopp" - og skål !

Øde myrer. Furutrær. Seige stigninger. Toppfart 30-40 km/t. Klakk-klakk-lyder fra skinneskjøter - akkurat som hjemme for mange år siden før helsveisingens tid. Fascinerende. Etter et par-tre timer er det tid for lunsj. Vi entrer spisevognen igjen. Samme meny. Gulasj og hver vår champagne. Vi bestiller også en skvett vodka.

Herlig å reise ! Det går litt rundt i hodet. Vi er enige om at det må skyldes togets bevegelser kombinert med all kullsyren i champagnen......

Murmansk neste ! Etter 8 timer i Krøderbane-hastighet kommer vi til russernes ishavsby. Vi triller syklene ut av stasjonen. Det er litt plundrete p.g.a. trapper og mye folk. Ut på gaten. Vi er ennå ikke helt restituert etter serveringen på toget, så vi velger å trille syklene på fortauene. Overnatting er bestilt på Hotel Polyarny Zori (=Midnattssol) et stykke utenfor sentrum. Vi kommer dit omsider. Rett inn i lobbyen med sykler og det hele, sjekker inn og tar heisen opp i 4. etasje. Ingen reagerer på sykler inne i hotellet. Alle involverte er blitt informert om oss. Vi låser opp rom 422. Prøv med sykler i heisene på Grand Hotel i Oslo !

Bad på rommet ! Men hvor er varmtvannet ? "Kaputt" sier den kvinnelige russiske etasjetjeneren der hun sitter ved sitt skrivebord strategisk plassert ved heis og trapper. Iskaldt vann. Ingen propp i badekaret. Ingen såpe. Intet toalettpapir. De to siste ingrediensene har vi fått beskjed om å ta med oss, verre er det med propp og varmtvann. En provisorisk propp blir fremstilt av en del av det tidligere omtalte Dagbladet. (Ja, hva kan ikke den avisen brukes til - foruten å slenge dritt om syklister og skinnegående kollektivtrafikk ?)

Grytidlig neste dag - som er en søndag - sykler vi ned til stasjonen. Vi tar en liten runde i byens sentrum. Byen er på størrelse med Oslo - og er verdens største by nord for polarsirkelen. Gateselgerne er i full gang på det lokale "Jernbanetorget". Vi kjøper noen flasker champagne - i tilfelle det ikke er noe å få kjøpt på toget.

Samme prosedyre igjen. Vi finner vognen, snur styrene og fjerner pedalene. Personalet har fått beskjed. De får sin norske 50-lapp fra hver av oss som avtalt. Det er for "tort og svie" ved å ha sykler inne i vognkorridoren. Rett i lomma ! Offisielt godkjent bestikkelse - det står i papirene at et slikt "honorar" skal betales. Vi installerer oss i kupeen - en 4- sengs sovekupe. Den skal være vårt hjem de neste 28 timene.

Vi har liten lyst til å dele kupeen med ukjente - og tar en "spansk en" overfor den mannlige sjefskonduktøren. Han sier på et godt forståelig engelsk at "if you pay me 100 Norwegian kroner, you will have this compartment quite alone to St.Petersburg". Jeg er ikke sen om å bla opp en norsk hundrings. Fyren smiler og takker. Beløpet tilsvarer vel omtrent en månedslønn. Noen kvittering får vi ikke. Tror neppe at det derværende skattevesenet blir involvert i denne transaksjonen.

Enorme og øde strekninger i tundra-landskap. Time etter time. Bare avbrutt av noen få korte stopp på bittesmå mellomstasjoner. Noen få steder ser vi røyken fra ymse kategorier "verk" langs linjen. Hva fyrer man med for å få røyken farget rustrød eller blågrå ?

Mange småsteder langs Murmanskbanen er uten veiforbindelse med omverdenen. Jernbanelinjen er livsnerven for en del små landsbysamfunn. Alle stedene har minst ett togstopp daglig - i hver retning. Noen steder har to eller tre stopp, trolig avhengig av antall innbyggere. Ingen tog stopper på samtlige stasjoner. Fra Murmansk går det ca. 10 tog daglig, til ulike steder som Arkhangelsk, Moskva og St. Petersburg. Vi passerer et nokså kupert område, kalt Hibinski-fjellene. Fjell i vanlig forstand er det vel ikke - det er heller typisk Gjøvikbanen-landskap. Frimerket som er utgitt i 1959 viser et tog i dette området.

Det meste av Murmanskbanen er dobbeltsporet. Vi møter stadig tog av alle kategorier. Trafikken på banen er enorm. Ikke merkelig at denne banen regnes som like strategisk som den transsibirske banen. På de enkeltsporede delene av linjen er det togkryssing på hver eneste stasjon. Alle tog er i rute ! Murmanskbanen ble forøvrig åpnet i 1916, og var det siste jernbaneprosjektet som tsaren satte igang. Året etter var det som kjent andre som overtok styre og stell.

Etter noen timer stopper vi i byen Kandalaksha ved Kvitsjøen. Her dukker det opp syv skjeggete dansker - pluss en kvinnelig Intourist-guide. Danskene er leger og har vært på en 10 dagers laksefiske- og villmarkstur. Nå skal de hjem. Følget innkvarteres i to av nabokupeene. Vi blir raskt kjent med hverandre, og forteller om våre opplevelser de siste dagene. Dagfinn og jeg om sykkeltur, togreise og hotell - danskene om den utrolige villmarka lengst øst på Kolahalvøya.

Det er faktisk slik at et enormt område på Kolahalvøya - øst for Murmanskbanen - er fullstendig uberørt av tekniske inngrep. Her forvalter naturen seg selv. Kolahalvøya består ikke bare av tungindustri, giftstoffer og atomavfall - slik som mange tror. Det gjelder den vestlige og nordlige delen av halvøya. Ellers er halvøya en fantastisk naturpark uten forurensning og med et svært rikt dyreliv. Dette er ikke resultatet av noen bevisst bevaringspolitikk fra russernes side, det er bare blitt slik. Sovjetregjeringen rakk aldri å ødelegge dette området - som for øvrig er nesten like stort som hele Finnmark fylke. Man valgte isteden å spre all industrivirksomheten utover det enorme landet, ikke minst i Sibir. Plassmangel har aldri vært russernes store problem. Nå har russerne tydeligvis innsett at uberørt natur har sin markedsverdi i form av dollarsterke utlendinger på jakt og laksefiske.

Vi kjører mil etter mil langs Kvitsjøen - uten å se noe til den. Stadig med enkelte stopp på ørsmå steder. De fleste stedene tydeligvis bare bebodd av eldre mennesker og et uspesifisert antall løse schæferhunder og diverse kjøtere.

Kem neste ! Et navn som mange russere husker med en viss frykt. Her lå flere fangeleire innen Gulag-systemet fra Stalin-tiden. Selv om fangeleire i øde strøk har lange tradisjoner i Russland - helt fra 1600-tallet - så var det i Kem at utbyggingen av leirsystemet virkelig tok av omkring 1930. I Kem lå de "viktigste" leirene under anlegget av kanalen mellom Østersjøen og Kvitsjøen. Det var her de største slusene ble bygget. Jeg anbefaler Aleksandr Soltsjenytsins nobelprisbok "Gulag-arkipelet". I del 3-4 - eller "midtre" bind - er denne delen av Sovjetunionens begredelige historie behørig og dokumentarisk omtalt.

Belomorsk er et viktig jernbaneknutepunkt. Navnet betyr noe slikt som Kvitsjø-byen. Her skiller jernbanelinjen mot Arkhangelsk og Moskva lag med linjen sørover mot St. Petersburg.

Våre danske legevenner inviterer oss inn i sine kupeer. Det er etter inntak av middag i togets restaurantvogn. Meny: Hakket storfekjøtt med mye løk, agurk og tomater. Meget bra - og rikelig porsjon. En helflaske georgisk (eller armensk) champagne til hver, akkurat som på Nikel-banen dagen før. Skål !

Danskene har et lite problem: De har en ryggsekk full av vodkaflasker. Det er altfor mye til å kunne slippe ut av tollen ved utreise med fly fra St. Petersburg neste dag. De anmoder oss høflig om å hjelpe til med å redusere spritkvantumet til omtrent det halve. I tillegg blir diverse russere i vognen invitert. Utover kvelden blir det skikkelig stemning ombord ! Alle kommenterer syklene våre, som står pent fastbundet i vognkorridoren. Noen ringer med sykkelbjellene, og en eldre russer setter seg på en koffert og spiller balalaika. Bare avbrutt av en og annen slurk av vodkaflasken. En annen russer i 70-års alderen håndhilser på oss "norvesjka", peker på sine medaljer på jakken - og bretter opp skjorta og viste oss et svært arr på brystet. Han har nok opplevd litt av hvert da han som 20-25 åring møtte germanerne et eller annet sted ved fronten. Men har definitivt ikke blitt avholdsmann på grunn av det.

Det blir en fuktig kveld og natt. Det er mange skinneskjøter på Murmanskbanen.

Frokost neste morgen - i restaurantvognen. Dagfinn og jeg har motvillig stått opp. 2-3 av danskene også. De øvrige er trolig forhindret på grunn av midlertidig nedsatt bevissthet. Vi sitter der lenge. Det viser seg å være lite mat igjen på kjøkkenet. De siste Pepsi-cola-boksene blir kjøpt opp og drikkes på styrten. Du verden så godt iskald cola smaker på morgener som dette ! Mat ? Det ser dårlig ut. Det eneste som er å oppdrive er mørkt brød og digre sylteagurker.

Toget stopper ved en eller annen stasjon. Med ett griper servitøren tak i en stor kurv han hadde bak disken - og styrter ut på plattformen. Like etter kommer han smilende inn igjen med kurven full av egg - pluss noen grønnsak-ingredienser. En eller annen bondekone har tjent noen rubler. Vi blir sittende. Nå kan vognen tilby speilegg, eggerøre, hardkokt og bløtkokt egg. Det blir en god frokost likevel. Det må feires med nok en helflaske champagne på hver av oss.

Tilbake til kupeen for å sove litt videre. Godt på slike dager som dette.

Ankomst St. Petersburg i rute, ca kl. 13.40. 28 timers togreise er over. Vi hilser farvel til våre danske venner. Noen av dem ser svært medtatte ut. Det er nok slitsomt å dra på villmarksferie kombinert med lange togreiser. Men leger vet vel hva som er sunt og hva som er usunt å drikke ?

Vi triller inn i stasjonshallen på Moskovski-stasjonen. Det er en av St. Petersburgs store jernbaneterminaler. Det er herfra togene mot Moskva går, derav navnet. Vi har bestilt hotellrom på Pribaltiskaya, men vet ikke hvor i byen det er. Bare at det er "et eller annet sted sør i byen". Det er litt for få holdepunkter i en by med 5 millioner innbyggere. Kart ? Vi spør i en aviskiosk. Njet. På stasjonens turistinformasjon kan vi SE på et bykart, men ingen er til salgs. Vårt hotell ligger langt pokker i vold, ca. 13 km unna. Jeg noterer meg en del viktige punkter.

Heldigvis har jeg et kart med meg. Det har jeg for mange år siden kjøpt på et loppemarked i Bærum. Kartets tittel er faktisk "St. Petersburg" og ikke "Leningrad". Men det skyldes at det var utgitt i 1901. Mye vann har rent ut i havet siden den gang, men gatemønsteret i byen er lite endret.

Det myldrer ute i gatene. Vi tar ikke sjansen på å sykle. Den nettopp avsluttede togreisen har vært for anstrengende. De første 4 kilometrene følger vi hovedgaten Nevski Prospekt. Det er en meget bred gate, og trafikken er enorm - både på gateplan og på de brede fortauene. Bysentrum hele veien ! Sammenlign med Oslos hovedgate - tenk om den gikk fra gamle Østbanen og endte ved Smestad. Hele tiden i tjukkeste sentrum.

Kartet stemmer forbløffende. Vi tar en del mindre sidegater langs den lille elven Moika. Det er mange broer over elven, bl.a. med fargenavn på tysk. Vi passerer "Rote Brücke" og "Blaue Brücke". I denne interessante fargeserien hadde det tidligere vært flere, bl.a. grønn, gul, hvit og svart - men disse var blitt fjernet eller omdøpt i årenes løp. Da Peter den Store anla St. Petersburg på 1720-tallet, ble faktisk disse broene malt i sine respektive farger. Nå er alle broene grå. I noen smågater sykler vi litt for å spare tid. Men stort sett går vi til fots. Sykler kan av og til være praktiske som bagasjetraller.

Vi passerer "Kaserne der Garde zu Pferd" (ifølge kartet). Noe før hadde vi passert "Apanagen-Verwaltung". Dessuten den enorme Isak-katedralen med sin prangende og gullbelagte kuppel.

Neva ! Den store, men svært korte elven som renner gjennom byen. Elven har omtrent samme vannføring som Donau, men er altså bare ca. 100 km lang. Lenger er det ikke fra utløpet av Ladoga. Elven blir forsert på den ca. 300 meter lange Nikolaievsky-broen. Vi fortsetter sørover gjennom industristrøk og passerer kartets yttergrense. Retningen er omtrent riktig, men det er minst 5 km igjen.

Det er bare å spørre tilfeldige personer. Vi prøver på engelsk. Uttaler navnet P-r-i-b-a-l-t-i-s-k-a-y-a langsomt. Folk flest rister på hodet og går videre, men noen peker i den retningen vi har kurs for. Eldre mennesker virker nærmest redde for oss. Kanskje ikke så rart. Det var ikke så mange år siden det var straffbart å bli tilsnakket eller tilspurt av utlendinger. Det var slik under Stalin (og til dels senere også) at i slike tilfeller skulle vedkommende russer straks oppsøke nærmeste politistasjon for å avgi detaljert rapport. Hvis ikke, så kunne det bli en enveis gratisreise til fjerne strøk av landet ! For det var alltid noen andre på gaten som "så" slikt....

I omtrent alle hovedgater går det trikkelinjer. Vognmateriellet er relativt moderne, men virker noe skranglete. De kjører svært raskt !  Skinnegangen virker nokså nedslitt, og vi må se oss godt for hver gang vi passerer et trikkespor. Ofte er det en nokså stor høydeforskjell mellom gate og skinne, opp til 5-8 cm.  Både opp og ned ! Vi møter en burgunderrød veterantrikk ute på charteroppdrag for turister. Den er praktfullt restaurert, og den er av omtrent samme type som på frimerket fra 1996.

På en bensinstasjon i byens utkant treffer vi to 16-åringer med hver sin sykkel. Joda, de har lært litt engelsk på skolen. De vet hvor hotellet ligger, og blir med oss et stykke for å vise veien. Guttene synes det er stor stas å få praktisere sine engelskkunnskaper - og vi gir dem en 5-dollarseddel på deling. De blir overlykkelige over å få en slik pengesum !

Endelig ! Kilometertelleren på min sykkel viser riktig. Det er 13 km fra stasjonen til hotellet. Omtrent som fra Oslo til Sandvika. Hotellet ligger ved Finskebukta, og er en diger koloss fra Bresjnev-perioden - og i pompøs og pampete 60-talls stil. Vi triller inn i resepsjonen, og vekker litt oppsikt.

Noe må sjekkes først. Resepsjonsvakten ringer et eller annet nummer, og det dukker omsider opp en dame som har med seg en bunke papirer. Hun finner det rette dokumentet, tar imot passene våre og hotell-voucheren - og viser oss bort til heisen. Vi har fått tildelt rom 1118, altså i 11. etasje. Ut av heisen og bort til "etasje-damen" som sitter der ved sitt miniskrivebord. Der kvitterer vi ut nøkkel til rommet.

Bra rom ! Men det bør det også være til den prisen. 1200 kroner har vi betalt til reisebyrået i Kirkenes. Ah - varmtvann, og propp i så vel vask som badekar. Du verden - såpe, håndklær og toalettpapir også ! Jeg tror jeg ligger en halv time i badekaret....

Middag i restauranten i 16. etasje. Førsteklasses mat (biff stroganoff tilberedt på ekte russisk vis) pluss finsk øl. Godt. Alt betales i dollar.

Neste morgen frokost i hovedrestauranten i 1. etasje. Deretter ut på gaten. Samme vei som dagen før. Dagens destinasjon er Finlandia-stasjonen, også ca. 13 km unna, men i en annen del av byen.

Ofte sykler vi på fortauene. Vi sjekker aldri om det er tillatt eller forbudt, men de politifolk vi møter sier i alle fall ingenting. Russere sykler også på fortauene. Men et sted må vi ta en brå sving ut i gaten. Der mangler det nemlig et kumlokk. Ingen varsels-anordninger, bare et svart og rundt hull i asfalten. Et annet sted i samme bydel mangler det et tilsvarende kumlokk i gaten. Kanskje det er en eller annen pervers person som samler på kumlokk ? Vi kommer omsider frem til Neva etter å ha syklet gjennom en del smågater med dårlig vedlikeholdte bygårder.

Langs elven på en steinsatt gangvei. Vi skuer over til den praktfulle bygningsmassen på den andre siden av Neva: Militærakademiet, Senatet, Admiralitetet, Generalstaben - og Vinterpalasset. Bak oss har vi praktfulle bygninger som Kunstakademiet, Vitenskapsakademiet, Børsen og Zoologisk Museum. Alt ifølge kartet fra 1901. Børsen ble i Sovjettiden omgjort til grønnsakmarked, uten at det nødvendigvis førte til mer mat for folket...

Tanken slår meg blant alle disse fantastiske, men dessverre nokså nedslitte monumentalbygningene, og jeg sier til Dagfinn: - Tenk på alle de høringsinstansene som Peter den Store slapp å ta hensyn til ! Dagfinn smiler. Han er kommunal byråkrat i sin hjemkommune øst for Oslo. Jeg er statlig byråkrat i Oslo.

Over den ca. 300 meter lange Dworzowy-broen. Tett trafikk med fotgjengere, syklister, biler og trikker. Broen er full av små statuer med noen meters mellomrom - på begge sider.

Vi sykler bort til Vinterpalasset - og oppholder oss lenge på den enorme plassen mellom palasset og Generalstabsbygningene. Det var her det gikk svært hett for seg den 7. november 1917, altså det som ble kalt Oktoberrevolusjonen. Russerne brukte den gang et annet kalendersystem, derfor forvirringen med hensyn til måned. Dette var vel en av "helligdommene" til kommunistene verden over - og mange "troende" valfartet hit. Det er vel ikke så mange igjen av de ortodokse kommunister nå - og bra er vel det.

Midt på den store plassen, blant turistbusser og turister - er det satt opp boder hvor alt mulig blir solgt. Vi investerer i hver vår boks med Coca Cola. Tenk å kjøpe en slik erke-amerikansk-kapitalistisk drikk akkurat her - og attpå til betale med dollar, altså med erkefiendens penger !

Vi besøker ikke noen av museene. Da må vi i så fall parkere sykler og bagasje, og det tar vi ikke sjansen på. Langfingrede mennesker finnes over alt og i alle kulturer, også i Russland. Vi nøyer oss med å betrakte bygningene utenfra - og tar mange bilder.

Vi fortsetter langs Neva, forbi Eremitasjen, et par mindre palasser med lange navn, parken Marsfeld (ifølge det tyskspråklige kartet), Sommerpalasset. Hele tiden på en steinsatt gangvei langs elven. Neva blir krysset igjen - for siste gang - på Alexander-broen. En stund senere ankommer vi Finlandia-stasjonen.

Billett med toget videre til Helsinki har vi allerede. Den er inkludert i vår høyst individuelle "pakke" fra reisebyrået i Kirkenes. Det er en time til toget skal gå, så vi provianterer litt drikkevarer fra de tallrike og svært enkle utsalgsstedene på utsiden av stasjonen. Prisnivået er omtrent det samme som på gaten i Murmansk - 4 dollar for en helflaske vodka.

Det blå finske toget ruller inn på stasjonen. Det er ekspresstoget "Sibelius" som går en gang daglig mellom de to byene. Finsk togpersonale, som snakker forståelig svensk. Sibelius er et "viktig" ekspresstog som normalt ikke tar seg tid til reisegods (og særlig ikke sykler), men i og med at vår reise foregår fra endestasjon til endestasjon - og toget har stor reisegodsavdeling i konduktørvognen - så går det greit. Særlig etter at jeg viser konduktøren en bunke 100-marksedler i tillegg til gyldig billett.

Konduktøren er med på å lempe syklene inn i reisegodsrommet i vognen . Alt ordner seg. Han vil ha et honorar på 40 mark pr. sykkel. Det er ok, men vi får ingen form for kvittering. Det er nok ikke bare russere og nordmenn som har inntekter på si.....!

Toget passerer den tidligere finske byen Vyborg, og vi nærmer oss grensen til Finland. Det er lange opphold på grensestasjonene Luzhaika (russisk kontroll) og Vainikkala (finsk kontroll). På den russiske stasjonen må tollerne forvisse seg om at syklene er med - for det står nemlig i "papirene". Jeg tar med trekantnøkkelen min (fra Oslo Sporveier) og låser tolleren inn i reisegodsvognen. Merkelig nok - ingen reaksjon på akkurat det. Han krysser av på et skjema. Alt ok, bare hyggelig. Trolig sorterer vogn-nøkler under et annet departement.

Apropos trekantnøkkel: Kjekt å ha ved togreiser i Finland, Russland og Kina. I Europa ellers, samt Australia, brukes firkantnøkler. Jeg er utstyrt med begge deler. Trekantnøkler brukes for øvrig også på Oslo Sporveiers T-banevogner og trikker. 
Ankomst Helsinki i rute, annet tog videre til Åbo. Ferje (Viking Line) til Stockholm. Nattog videre til Oslo.

Ulf Berntsen