Utlandsgiro, repro-regninger og gebyrer

For vanlige mennesker er vel temaet gørrkjedelig, men det finnes underholdende elementer innimellom. Hvem jeg er? Jo, jeg er den som sitter i Administrasjonsbygningens 6. etasje og besørger UiOs betalinger til utlandet.

Molboenes opprinnelsessted hevdes å være Mols i Danmark. Mye tyder imidlertid på at de i senere tid har emigrert østover - til landet på den andre siden av Kattegat og Øresund. Det virker i alle fall slik.

Det er hver gang det dukker opp en slik regning jeg må flire. En regning for kopiering eller andre reprotjenester sendt til Universitetet i Oslo - fra en eller annen offentlig etat på den andre siden av kjølen. De lyder som regel på 20-50 svenske kroner. Greit nok - hvis det ikke var for gebyrene i forbindelse med utenlandsbetalinger, på begge sider av transaksjonen.

Eksempel: Riksdagens Förvaltningskontor eller Handelshögskolan i Stockholm sender oss en regning på 20 eller 30 svenske kroner. Selvsagt ønsker de at vi skal betale den. Det gjør vi. Det komiske elementet kommer inn i bildet således:

Vi må betale 20 norske kroner i gebyr for å girere til en utenlandsk postgirokonto. Den svenske mottakeren av kontoen blir belastet med 35 svenske kroner. Dersom regningen lyder på f.eks. 20 svenske kroner, blir det lite igjen. Faktisk ingenting. Eller rettere sagt: Svenskene må betale 35 kr for å få 20 kr. I tillegg har vi betalt 20 norske kroner. For hva? Universitetet i Oslo betaler altså 20 kroner for at mottakeren i Sverige skal betale ytterligere 15 kr - for altså å motta ingenting.

Ikke er jeg siviløkonom, og aldri blir jeg det. Jeg skjønner i alle fall såpass at dette er dårlig butikk. Det er faktisk mer enn dårlig butikk, det er det rene tøv. Men det skjer altså omtrent daglig. Noen få etater har lært, de sender halvårlige regninger på større beløp. De fleste lærer ikke. Der er vel avstanden mellom ledelse og grasrot enda større enn hva den er her, i den grad det er mulig ...

Ulf Berntsen
Uniforum 12/96