Mer om fakturanumre og stupiditet i engelsktalende land

Det kom ingen svar på mitt innlegg i Uniforum nr. 9 (1993) under tittelen "Om Hamsun, fakturanumre og engelsktalende land". Jeg fikk noen få muntlige kommentarer som alle var positive. Et par av disse var fra UiO-folk som selv var av britisk/amerikansk herkomst. Sterkt !

Jeg har mer på lager: Det gjelder enkelte abonnementer på aviser og tidsskrifter i UK/USA. Noen der borte har fått en fiks ide om at det er så mye lettere for en abonnent i Norge å sende sjekker i norske kroner. På bilaget eller fakturaen står det gjerne oppført en rekke priser i ulike valutasorter. Leverandøren har selv krysset av i rubrikken "Norwegian Crowns".

To-tre ganger har jeg tatt vedkommende på ordet og sendt valutasjekker utstedt i NOK. Slike sjekker må kjøpes i banken, eller de kan fremstilles ved et par ekstra tastetrykk på PC-en. Da ble det liv og røre på den andre siden av kanalen eller oseanet ! Fy og fy - sjekkene ble omgående returnert med en litt fornærmet melding om at gebyrene for innløsing ville bli høyere enn sjekkenes pålydende. Vi skulle selvsagt sendt sjekk i GBP eller USD ! Et betimelig spørsmål fra lille meg: Hvorfor oppgir man norske kroner når man likevel ikke vil ha en slik valuta ? Hvem har innbilt disse menneskene der borte i vest at det er så mye enklere for oss i Norge å betale i norske kroner enn i dollar eller pund ? Arbeidsoperasjonene er nøyaktig de samme ! Gebyrene likeså.

Et plagsomt problem som stort sett bare oppstår i engelsktalende land er den manglende evnen til å begripe at en og samme betaling fra utlandet (f.eks. Norge) kan bestå av flere underposter eller fakturaer. Eksempel: Institutt A, B og C her ved UiO kjøper et produkt eller abonnerer på et tidsskrift - fra firma X. Tilfeldigvis kommer de tre fakturaene med i samme produksjon for utenlandsbetaling. Slikt kan vanskelig unngås. De involverte datamaskinene vil automatisk slå de tre beløpene sammen til ett - korrekt summert og spesifisert med hvert enkelt fakturanummer eller annen referanse. Da begynner de gale ting å skje - i rask rekkefølge: Firmaet som mottar betalingen bokfører hele beløpet på den første av de tre instituttene her, altså A. Det oppfattes som om A har betalt langt mer enn nødvendig, og lynraskt utstedes en kreditnota. Institutt A mottar denne og bemerker "Jøss - har vi penger tilgode - så hyggelig, da...". Neste akt i såpeoperaen kommer kanskje en måned senere, hvor denne kreditnotaen i anvist stand fratrekkes en ny faktura fra firma X. Men hva skjer med de stakkars instituttene B og C ? Joda - de mottar purringer for manglende betaling ! Tredje akt er alt det tidkrevende oppklaringsbryderiet her. Noen måneder senere skjer det samme igjen.

Jeg har ved en enkel, sluggeraktig metode fått stoppet kjeften på de mest håpløse tilfellene. Metoden er uhyre enkel, selv om noen sarte sjeler kanskje vil oppfatte den som lettere uforskammet. Det viktigste er at den virker. De firmaene som har fått smake pisken har alle skjerpet seg og er nå svært så ryddige. Metoden består av å tilføye - med uthevet skrift - i meldingsfeltet: "PLEASE DO NOT MAKE PROBLEMS".

Kan noen lærde hoder her i vår akademiske høyborg gi en fornuftig forklaring på hvorfor alt dette sludderet stort sett bare opptrer i engelsktalende land ? Var formiddagsteen for kald/varm/søt/sur/sterk/svak, eller var totimers-lunsjen for mektig og søvndyssende ? Kanskje det er enerverende å måtte si "Yes, Sir" til overordnede med lav trynefaktor hele dagen ? Tar man inn kontorfunksjonærer rett fra gaten uten opplæring ? Eller ligger årsaken på et høyere plan ? F.eks. at udugelige ledere og ditto datafolk konstruerer "systemer" uten kontakt med brukerne lenger ned i hierarkiet - som sikkert ville kunne forklart at en og samme betaling meget vel kan bestå av flere underposter. Personlig tror jeg mest på sistnevnte teori. Men hvorfor skjer slikt vrøvl omtrent aldri i tysk- , fransk- og nordisktalende land ?

Oslo,14.10.1993

Ulf Berntsen