Prioriteringssyken rammer oss alle - hardt !

I de gode (?) og gamle dager var ordet "prioritering" lite i bruk. Det ble benyttet bare i nærmest helt spesielle tilfeller. Og enda tidligere ble ordet ikke brukt i det hele tatt - da var det ikke funnet opp ennå.

Hva nå - ved millenniumsskiftet ? Ordet prioritering er blitt like tomt og innholdsløst som kompetanseutvikling, brukervennlighet og kvalitetssikring. Det sier ikke så rent lite´┐Ż.. (Heldigvis er ordet målstyring nå helt ute !)

Prioritering er ingen ny oppfinnelse i seg selv. Til alle tider har mennesket foretatt prioriteringer. De iherdige pyramidebyggere i Egypt eller opprørerne bak den franske revolusjon i 1789 gjorde nok sine prioriteringer. De kjente bare ikke selve ordet, eller de laget ikke noen egen "vitenskap" ut av prioriteringsbegrepet.

Det kan ikke utelukkes at det selv blant medlemmene i hønsegården eller i saueflokken foretas prioriteringer - på forhold relatert til primærbehovene.

De viktigste tingene ble naturligvis utført først. Deretter tok man de ikke fullt så viktige oppgavene. Noe egentlig system var det sjelden. Magefølelsen avgjorde når de lavprioriterte oppgavene måtte utføres. Og det ble faktisk alltid gjort !

Nå brukes det utrolig store ressurser på å sette opp prioriteringslister og -rekkefølger for ditt og datt. Temaet kan være gjenstand for ørkesløse debatter og interne møter, seminarer og fanden-vet-hva. Følgen er at enkelte ting aldri blir utført - de når aldri opp i prioriteringshierarkiet !

Av hensyn til husfreden skal jeg på ære og samvittighet love ikke å si noe om vårt økonomisystem i denne sammenheng. Ikke annet enn at det er menneskelig å feile, men ikke fullt så menneskelig å nedprioritere korrigeringer av rene feil, mangler og tabber.

 

Ulf Berntsen