Om Hamsun, fakturanumre, stupiditet og leverandører i engelsktalende land

Farlig å si slikt, men jeg kan ikke la være: Knut Hamsun hadde muligens rett når kan sammenlignet folk, skikk og kultur i engelsktalende land med land i andre etniske områder. Hittil har jeg sagt dette til kolleger i en spøkefull og lett ironisk tone. Andelen av spøk i utsagnet er imidlertid synkende etterhvert - mens alvorsinnholdet dessverre er økende.

Denne tesen er tuftet på egne subjektive inntrykk i forbindelse med mitt arbeid her på bruket. Siden 1978 har alle betalinger til utlandet - fra Strønstad til Wellington - gått gjennom mitt lille rede i 6. etasje i Administrasjonsbygget. Først med skrivemaskin og blanketter, senere med PC og disketter.

Jeg vil ikke nøle et sekund med å karakterisere mange av mine kolleger ved regnskapsavdelinger, bokholderier o.l. ved universiteter, offentlige etater, firmaer og organisasjoner i engelsktalende land som noen notoriske rotehuer. Eventuelle dyslektikere eller svaksynte er dog unntatt fra min bannbulle.

Altså: Vi (=jeg) oppgir de referansenumre som står på fakturaen(e). Disse numrene fremtrer i klartekst på den "blekka" (gireringstalong, utbetalingskort, sjekkgjenpart etc.) som mottakeren får i hende. Dersom nummeret er kort, påfører jeg også glosen "invoice" (eventuelt "inv.") foran selve nummeret. Dette gjøres for at mottakeren skal få informasjonen inn med teskjeer. Ofte viser det seg nødvendig.

Like fullt vrimler det av purringer. Tidkrevende granskning viser at betaling virkelig har skjedd - med korrekte referanser - i ca. 95 % av tilfellene. Enten har man ikke sett at vi har angitt referansenummeret, eller så forteller nummeret ingen ting. Mange må ha en utførlig beskrivelse av hva vi betaler for, f.eks. navn på tidsskrift eller annen publikasjon. Ofte forlanges det medsendt kopi av fakturaen. Sistnevnte er en fysisk umulighet. Papir eller enhver annen form for materie kan ikke "vedlegges" ved elektroniske overføringer. Slikt skjer kun i science fiction og (foreløpig ?) ikke i virkeligheten. For tidsskriftenes vedkommende oppgir vi også kundenumre eller abonnementsnumre - i tillegg til eventuelt fakturanummer. Vi setter alltid en forklaring foran selve nummeret, f.eks. "account", "customer", "subscription", "membership" - eller hva leverandøren måtte finne på å bruke. Vrøvl oppstår like fullt. Mottakeren evner ikke å forstå hva vi betaler for. Rekorden har et amerikansk tidsskrift som bruker 51 tegn som referanse - formet som et EDB-sammensurium av tall, tegn og bokstaver. Til tross for nitid nøyaktighet herfra begripes det ingenting i den andre enden av transaksjonen.

Generalisering er dumt og farlig - men likevel: Sludderet oppstår i engelsktalende land som Storbritannia, Irland (huff !), USA, Canada, Australia og New Zealand, bare unntaksvis i andre språkområder. Rett skal være rett: De fleste engelsk-amerikanske leverandører av bøker er ryddige. I tyskspråklige land hersker "Ordnung" på dette felt, likeså i fransktalende land. Også italienske leverandører har orden i papirene, selv om mange ellers vil påstå noe annet. Det fungerer også godt i de nordiske land. Dette er ikke hetsing eller mobbing, men et faktum som bygger på 15 års erfaring.

I land hvor mer eller mindre dugelige autoriteter tituleres med "Sir" skjer det mer merkelig: Moderne datasystemer (hovedsakelig utviklet i USA) er basert på forholdsvis korte postadresser. Utmerket så langt - jeg hater lange adresser. Like fullt elsker man - spesielt i Storbritannia - mammutadresser på 7-8 tettskrevne linjer. Det er ikke nok med gateadresse. Ofte må det angis avdeling og seksjon - i tillegg til ditt "Room", datt "House" og dutt "Building". Til og med etasjenummer ! Forkorting er nødvendig - og må skje med omtanke. Kuttes de gale tingene, så får vi hele greia tilbake 2-5 måneder senere påstemplet "Return to sender". En gjesteforeleser ble meget fornærmet over at ikke alle de 8 akademiske titlene hans kom med på betalingsdokumentet. Jeg fikk plass til et par av dem - pluss "......etc.". Han fikk imidlertid de pengene han skulle ha.

I engelsktalende land har man også en merkelig uskikk med å sette et personnavn først i forbindelse med brev og sjekker - mens saken i virkeligheten gjelder selve instansen (arbeidsgiveren). Det er vel derfor at Fred. Olsen har en fast påtrykt tekst på sine brevark: "Please address correspondance to the company, not to individuals". Det kan bli litt plundrete når UiO mottar penger fra noen der ute - som sjekk utstedt til Peder Ås eller Marte Kirkerud, mens det i virkeligheten er UiO som skal ha pengene.

Problemer oppstår også motsatt vei: Vi sender penger (honorar, reiseoppgjør e.l.) til en enkeltperson som ikke har funnet det bryet verd å oppgi sin privatadresse - kun arbeidsgiveradresse. Vi angir først personnavnet, deretter adressen. Hva ellers ? Da tror arbeidsgiveren at han/hun/den/det skal ha pengene og den stakkars gjesteforeleseren eller sensoren blir ikke informert. Hvor stupid er det teknisk/medisinsk mulig å være ? Alt dette "rare" som her er nevnt skjer i engelsktalende land, bare unntaksvis andre steder.

Kanskje Hamsun hadde rett på enkelte punkter ?

Oslo, 21.5.1993

Ulf Berntsen