Spania, Gibraltar og Marokko:
Sydentur med kakerlakker og
uaktsom valutasmugling

Meg på sydentur ? Usannsynlig. Jeg har i flere år småmobbet folk som drar på pakketur til Syden bare for å delta på grisefester og for å drikke seg sørpe full på billig sprit. Mange hjemvendte syden-turister vet knapt navnet på hovedstaden i det landet de nettopp har besøkt. Jeg har et par kolleger som har vært i Syden et titalls ganger og bare snakker om hvor billig spriten er der. Kultur, geografi og historie - hva er det for noe tull ?

Det er imidlertid for sent å angre nå. Jeg har de siste 8 timene befunnet meg ombord i LN-SUD, et propellfly av typen DC-6 tilhørende Braathens. Jeg har kjøpt en pakketur til Torremolinos i Spania, arrangert av Saga Solreiser. Overfor venner og bekjente har jeg  kunngjort at jeg utelukkende betrakter pakketuren som en billig flybillett tur og retur Malaga. Billigste alternativ er valgt, med uspesifisert innkvartering.

Landing i Malaga. Det er glohett på flyplassen. Et termometer viser 36 grader. Datoen er 17. juni og året er 1968. En rødmalt turbuss bringer oss til et appartementshotell i den lille byen Torremolinos, ca. 30 km sør for Malaga.

Jeg blir innkvartert i en leilighet i det nyoppførte komplekset El Pinar, et par steinkast fra stranden. Et tresengsrom deles med to karer fra Nord-Norge. Det er visst omtrent fjortende gangen de er her på Solkysten, forstår jeg. Sympatiske og ålreite folk, men våre interesser matcher nok ikke helt.

Rett utenfor hotellet går den smalsporede jernbanen mellom Malaga og Fuengirola. Spania har en del smalsporbaner med sporvidde 1 meter eller 1000 millimeter. Smalsportrafikken drives av et eget statlig selskap, FEVE - helt uavhengig av landets ordinære statsbaner, RENFE. Det er i praksis intet samarbeid mellom disse to baneselskapene. FEVE-nettet er meget omfattende nordligst i Spania, omkring San Sebastian og Bilbao. Ellers kjører det FEVE-tog omkring Barcelona, Malaga - og på Mallorca.

Rett utenfor hotellet ligger holdeplassen El Pinar. Torremolinos jernbanestasjon ligger halvannen kilometer lenger sør.

Kort tid etter at jeg har installert meg i leiligheten sitter jeg på smalsportoget til Fuengirola. Toget består av to grønnmalte vogner og er et tyskprodusert dieselmotorvognsett. Det stopper lokalt hele veien, på små ubetjente holdeplasser. Turister og lokalbefolkning stiger av og på. Bare Malaga, Torremolinos og Fuengirola stasjoner er betjent. Mesteparten av strekningen er det en praktfull utsikt mot Middelhavet, unntatt - av naturlige årsaker - i noen korte tunneler.

Et par timer av dag 2 tilbringer jeg på badestranden. Må ha prøvd det også. Det er en nokså overfylt syden-strand med skittent vann og støy fra hundrevis av transistorradioer. Dette er ikke helt min stil. Jeg tar også en spasertur bort til selve byen Torremolinos ("Mølletårnene"). Det kryr av turister. Det mest vanlige språket i gatene synes å være svensk. Svære prangende skilt annonserer "köttbullar" og "smörgåsar". Kommer i prat med en noe innpåsliten nordmann som anbefaler det-og-det spisestedet, hvor man serverer norsk mat. Nei - jeg har ikke kommet til Spania for å oppleve norsk mat og masete nordboere.....

Tanken slår meg der jeg rusler gjennom den gamle bebyggelsen i Torremolinos: Du verden så trivelig og malerisk det må ha vært her før pakketuristene myldret inn i titusenvis ! Jeg besøker også de egentlige "mølletårnene" som har gitt byen sitt navn. Det var to vindmøller rett ved siden av hverandre. Trolig hadde møllene samme eier. Men det var nok lenge siden. Nå står bare selve tårnene igjen - de bevegelige delene er borte.

Jeg har meldt fra på hotellet, slik reiselederen fra Saga Solreiser hadde anbefalt. Jeg blir borte noen dager. For hotellet er det helt i orden - det har jo allerede fått sine penger.

Ved 8-tiden neste morgen tar jeg smalsportoget inn til Malaga. Også på denne strekningen er det utsikt over Middelhavet - bortsett fra de siste kilometerne inn i byen. Der går jernbanelinjen rett gjennom byens slumområder. Jeg har orkesterplass til elendigheten. Det er falleferdige planke- og bølgeblikkskur helt inn til jernbanesporet. Klesvask er hengt opp overalt, og det flyter av søppel i gaten. Det kryr av unger og løshunder. Jernbanelinjen går på den ene siden av gaten, nærmest som på trikkespor. Lokomotivføreren har satt farten ned til ca. 20 km/t - og bruker hornet (for innvidde:  tyfonen) nesten kontinuerlig. Jeg får sett ting jeg ikke bør se - i general Francos offisielt perfekte land.

Det er kanskje nettopp derfor at denne jernbanelinjen blir forsøkt holdt skjult for turistene. Jeg visste ikke om den før jeg var ankommet til El Pinar to dager før. I  turistbrosjyrene for Torremolinos  står det abgitt rutetider for landeveisbussen mellom Torremolinos og Malaga.  Det samme i en intern brosjyre for det appartementshotellet jeg bor på. Jernbanen er ikke nevnt med et eneste ord. Og det til tross for at jernbaneholdeplassen El Pinar ligger knapt 100 meter unna ! Til bussholdeplassen er det lenger !

På et kart i brosjyren har man glemt å tegne inn jernbanelinjen, men ikke bussholdeplassen på hovedveien like ovenfor. Og det til tross for at takstene er like lave som på bussen, og reisetiden faktisk kortere - og dessuten til tross for at vognmateriellet på banen er nesten helt nytt. Togene kjører halvtimesruter om dagen, timesruter om kvelden.

Men tilbake til den egentlige reisen. Toget stopper på endestasjonen nede i havnestrøket i Malaga. Tidligere fortsatte smalsporlinjen gjennom byen og ca. 30 km nordover, men den strekningen er for lengst fjernet fra jordens overflate. Jeg kan se rester av gjenglemt skinnegang som stikker frem fra noen hull i asfalten.

Etter ca. 10 minutters spasertur gjennom Malaga sentrum kommer jeg til byens RENFE-stasjon. Jeg løser billett til Algeciras. Malaga er endestasjon også for RENFE - de spanske statsbanene. Toget blir satt opp i spor 1 et kvarters tid før avgang. Det er et noe tilårskomment dieselmotorvognsett, bestående av 3 vogner.

Spania og Portugal fikk i sin tid en langt bredere sporvidde på sine jernbaner (1676 mm) enn den som ble vanlig ellers i Europa, Midtøsten, Kina, Nord-Afrika, Australia og Nord-Amerika - 1435 mm. Russerne og finnene fikk 1524 mm - eller nøyaktig 5 engelske fot. Den brede sporvidden synes godt for et trenet jernbaneøye på stasjonsområdet i Malaga.

Sporvidden - som i Europa er høyst ukurant - har sine historiske årsaker. I Spania er det mange og store høydeforskjeller, og i jernbanens spede barndom omkring 1860 mente man at bredere spor ga plass for større kjeler på damplokomotivene - for å kunne forsere de lange stigningene. Den gangen turde ikke konstruktørene gå for langt ut på sidene. På gamle bilder og på jernbanemuseer ser man at lokomotiver og vogner på den tiden ikke var stort bredere enn selve sporet. I ettertid har dette vist seg å ha minimal betydning. Tyngden sitter i understellet på lokomotiver og vogner, og stabiliteten er omtrent like bra med noe bredere materiell. Ellers i verden fikk India (inklusive nåværende Pakistan) og Sri Lanka (tidligere Ceylon), samt deler av Chile og Argentina den samme sporvidden. Trolig av de samme årsakene.

Toget ruser opp sine nokså nedslitte dieselmotorer, og snart er vi utenfor byen. Vi passerer industristrøk og diverse bebyggelse. Ikke lenge etter overtar landsbygda. Landskapet blir etter hvert nokså spektakulært. Vi følger et meget trangt dalføre - i 30 promille stigning. Det er mye for "vanlige" jernbaner. Her gikk det nok med store mengder kull i gamle dager ! Og dieselolje nå, for kupeen er snart fylt av grå eksos. Spesielt i de mange tunnelene er det nokså ille. Jeg har den uvanen at jeg sommerstid alltid foretrekker å reise med åpne vinduer. Når det er mer enn 30 grader ute og ingen air-condition, er det en nødvendighet. Dessuten er det i Spania tydeligvis ingen sure kjerringer og hypokondere som klager på "trekk" uansett utetemperatur !

Vi stopper på noen små stasjoner, bl.a. i den lille byen Alora. Stigningen fortsetter. Hastigheten er neppe mer enn 40 km/t. Jernbanelinjen går delvis på en hylle i loddrette fjellveggen. Dypt nedenfor går elven i frådende stryk. På enkelte steder er fjellveggene mer enn loddrette - de er utoverhengende !

Omsider kommer vi opp i flatere landskap. Her er frodige jordbruksområder, ca. 600 meter over havet. På knutepunktstasjonen Bobadilla - i den lille byen med samme navn - skifter toget kjøreretning. Nå kjører vi rett sørover. Landskapet veksler mellom jordbruksområder og småkupert terreng med mye villniss. Turens høyeste punkt er ved den lille og maleriske byen Ronda, ca. 850 meter over havet.

Fra nå av går det utforbakke, og farten er ganske stor. Landskapet blir flatere etter hvert, og etter et par timer er vi ved veis ende - Algeciras.  Dette er det sydligste punktet på det spanske jernbanenettet. Herfra går det ferger til Gibraltar, Ceuta og Tanger.

Snart befinner jeg meg om bord på passasjerfergen "Punta de Europa" - på vei til den britiske kolonien Gibraltar. Turen tar en halv times tid. Nitid passkontroll ved ankomsten - og for første gang i min livshistorie setter jeg foten på britisk jord.

Jeg sier til meg selv mens jeg rusler opp i byen: Pass deg for venstrekjøringen - bilene kommer jo fra gal kant ! Har diverse turer til Sverige, senest i fjor sommer (1967) friskt i minne. Antiklimaks oppleves umiddelbart: Her kjører jo bilene vitterlig på høyre side av veien !  Kjempedigre Canada og knøttlille Gibraltar er vel de eneste steder i verden hvor dronning Elizabeth er statsoverhode for høyretrafikk......?

Jeg finner meg et hotell i byens hovedgate, Main Street. Etter en nødvendig jordisk renselse i form av dusj og rene klær tar jeg en tur med lokalbussen i byen, og blir med til endeholdeplassen i syd. Merkelig billettsystem: Man betaler ved avstigning, sjåføren river av en billett og kaster den ut av vinduet. Jeg ber om billetten som kvittering, og får den. Busselskapet heter Peter Russo Ltd. og bruker nokså små busser.
På en pub nyter jeg et par pints of Guinness, og rusler tilbake til hotellet. Jeg har en følelse av å befinne meg på en av de britiske øyer - ikke på det europeiske fastlandet. Alt synes å være erke-britisk ! Et britisk militærorkester spiller fengende marsjer på et torg i byen.

 

 

Neste dag tar jeg passasjerfergen tilbake til Algeciras, og rusler bort til en langt større båt - "Virgen de Africa".
 

Jeg løser billett på 1. klasse til Tanger, og snart er vi på vei ut gjennom Gibraltarstredet. Det er litt fascinerende å se Europa på styrbord side og Afrika på babord - bare ved å snu hodet. Turen tar ca. 3 timer. Mat og drikke i restauranten om bord er upåklagelig.
I Tanger er det en grundig marokkansk passkontroll. Jeg får utlevert et valutaskjema med beskjed om at det skal innleveres ved tilbakereisen. Jeg kaster bare et blikk på papiret, og putter det i vesken. Jeg er ikke kommet hit for å studere skjemaer !

I sentrum av Tanger blir jeg nærmest "overfalt" av selgere, taxisjåfører og guider av alle slag. Alle vil tjene noen dirhams på meg. Alle blir avvist, unntatt en som maser og maser "Change money ?" et titalls ganger. Penger veksles. Jeg leverer spanske pesetas og mottar marokkanske dirhams. Transaksjonen foregår inne i en taxi som står stille, og sjåføren får et par dirhams for bryderiet. Den iherdige pengevesksleren insisterer på at det må skje på denne litt merkelige måten.

En rask hoderegning viser at kursen har vært god, og at jeg av den grunn neppe har blitt lurt. Hvorfor alt dette oppstyret med taxi og det hele ?

Snart er det andre innpåslitne fremtoninger som overtar. Mange vil være min guide i byen, andre vil selge alt mulig fra kulepenner til falske gullur. Alt markedsføres som "special for you, Sir". Ekstra plagsom er en fyr som kan tilby "young girls" for 100 dirhams eller omtrent det samme i norske kroner. Jeg sier nei et betydelig antall ganger, i et stadig mer irritert toneleie.

Omsider gir han tilsynelatende opp og går sin vei. Men snart dukker han opp igjen - og denne gangen er det "young boys" på tilbud. Da koker det over. Jeg skjeller ut vedkommende med de verste ordene jeg i farten kan finne - på norsk. Først da forsvinner han. Mye tyder på at han omsider forsto hva jeg mente !

Palmetrær og kvelende hett. Jeg er virkelig i Syden. Endelig på et sted hvor fulle nordmenn og svensker utgjør en minoritet - hvis de i det hele tatt finnes her. Arabisk musikk fra tallrike transistorradioer. Tiggere sitter på gaten med sin radio på maksimal styrke og håper på en slant i koppen ved siden av. Esler med kjerrer rusler i bedagelig tempo - sammen med eieren - underveis fra A til B. Eller muligens omvendt - hvem vet ?

Jeg entrer byens jernbanestasjon. Ekspresstoget til Casablanca går om en halv times tid. Jeg kjøper en billett på 1. klasse. Strekningen er omtrent like lang som Oslo - Bergen, men prisen er bare ca. halvparten av 2. klasse hjemme i Norge. Inne i venterommet er det et stort portrett av kong Hassan, landets statsoverhode.

Et moderne dieselmotorvognsett kjører frem, og passasjerene stiger inn. Toget er faktisk ganske luksuriøst. Det har behagelige seter og air-condition, og jeg tar plass i vogn 803.  På første klasse er det ekstra god plass. Dieselmotorene er godt innkapslet, slik at støyen er minimal. Fjæringen er meget god. Snart er vi på vei ut gjennom Tangers forsteder. Jernbanen i Marokko (samt Algerie og Tunisia) er normalsporet, 1435 mm. Akkurat som hjemme i Norge. Det statlige jernbaneselskapet i Marokko bærer initialene ONCF.

Etter en times tid stopper vi i den lille byen Asilah. Jeg tar et bilde av stasjonen, en meget tiltalende hvitkalket murbygning i orientalsk stil. Navnet står både med latinske og arabiske bokstaver. Her er det langt mer eksotisk enn i maurtua ved Torremolinos !
 

Landskapet er tørt - og flatt. Jeg synes det er fascinerende. Flere nesten uttørrede elver passeres på solide og lange broer. Til tider er det nok betydelige mengder vann i elvene, spesielt under snøsmeltingen i Atlasfjellene som ligger et par hundre kilometer unna.

Konduktørene går sine runder gjennom toget, i stilige og velpressede kakifargede uniformer. De snakker fransk og engelsk, og naturligvis arabisk.
Ved hvert sete er det en trykknapp for tilkalling av betjening. Toget medfører ikke restaurantvogn, men mat og drikke kan bestilles fra kjøkkenet om bord for levering der man sitter. Jeg bestiller en gourmet-middag (kebab-gryte med mye hvitløk, chili og annet godt) og et par flasker iskaldt øl. Et brett trekkes ut fra setet, og etter 10 minutter er jeg i gang med dagens middag. Godt ! Billig også, sammenlignet med norske forhold. Prisen ? Omtrent halvparten av en typisk (les: gjenoppvarmet for 3. gang) kafeteria-rett i Norge.

Marokko er et muslimsk land, men i praksis virker det ikke mer muslimsk enn Norge er kristent. Det synes ikke å være noen restriksjoner på alkohol. På arabisk heter landet Mahgreb-el-Aksa som på norsk betyr "Landet lengst der vest". Vi stopper på noen underveisstasjoner med eksotiske navn: Ksar-el-Kebir, Souk-el-Arbaa-du-Rharb.

Vi kommer til den store knutepunkt-.stasjonen Sidi-Kacem. Herfra går det tog til Fes og Algerie i øst, til Tanger i nord - og Casablanca i syd. Det myldrer av folk på stasjonen, reisende med svære kofferter og bylter. De har tydeligvis billetter til 2. Klasse. På første klasse er det fortsatt god plass. De få som sitter der bærer umiskjennelig preg av å tilhøre arabisk overklasse. Noen sitter da faktisk og nipper til fransk cognac...! Hva sier Allah til slik dekadent lettsindighet ?

Toget skifter kjøreretning. Setene blir snudd, akkurat som på Stavangertoget i Kristiansand og Rørostoget på Hamar. Denne strekningen er elektrifisert, i motsetning til linjen opp til Tanger. Vi møter noen person- og godstog, trukket av umiskjennelig franske elektriske lokomotiver. Det meste av strekningen sydover mot Casablanca er dobbeltsporet. På de enkeltsporede delene av linjen skjer kryssing med andre tog helt etter boka, dvs. alle tog er i rute.

Det blir snart mørkt - allerede ved 19-tiden. Det er 10 minutters opphold i Rabat, Marokkos hovedstad. Jeg roter litt i reisevesken, og finner snart det tidligere omtalte valutaskjemaet som jeg mottok ved passkontrollen i Tanger tidligere på dagen. Nå kan jeg studere det i ro og mak. Det er ikke lenger mulig å se noe av det mørklagte landskapet ute.

Hm, tenker jeg - et problem er under oppseiling. Skjemaet er obligatorisk ved alle valutatransaksjoner og - vekslinger til eller fra dirhams. På engelsk og fransk står det uttrykkelig at veksling bare er tillatt i banker og offisielle vekslingskontorer, og at disse skal føre inn eksakt beløp og tidspunkt. All veksling skal kvitteres med stempler og underskrift - og skjemaet skal tilbakeleveres ved utreise. Ordnung muss sein ! Veksling som ikke har skjedd forskriftsmessig i bank eller på vekslingskontor - blir straffet med noe som betegnes som "strenge straffer" - uten at dette er nærmere spesifisert. Her sitter jeg altså med mange hundre dirhams i lomma - vekslet på ulovlig vis ! Jeg forstår straks årsaken til den merkelige vekslingsprosedyren som foregikk inne i en stillestående taxi i Tanger noen timer tidligere.

Et par timer senere ankommer vi stasjonen i Casablanca - i rute. Det kryr av folk i den store stasjonshallen. Bygningen er oppført i typisk fransk kolonistil. Overnatting er ikke bestilt, men jeg regner med å finne et billig hotell nær stasjonen. Planen er å reise videre med toget til Marrakesh dagen etter. Det går kl. 0800.

Jeg finner meg snart et mindre og lettere snusket hotell - noen hundre meter fra jernbanestasjonen, i et strøk som nok ikke er av de aller nobleste i byen - for å si det forsiktig. Hotellet står neppe oppført med stjerner i noen offisiell liste.

Min plan er å veksle ytterligere noen pesetas i en bank i byen straks den åpner - for derved å få det viktige stemplet på valutaskjemaet. Det ligger nå i passet. Men hvordan skal jeg forklare hvordan jeg har reist 500 km fra Tanger uten penger ? Haiket ? Kanskje. Gode råd begynner å bli dyre. Går det bra, får jeg heller ta et senere tog til Marrakesh - det går et tog ved 12-tiden.

Det er god plass på hotellet, og jeg får et rom i 3. Etasje. Resepsjonisten i 2. Etasje mottar passet ved vedlegg i forvaring, og får forskuddsbetaling. Jeg forteller at jeg skal reise med tog til Marrakesh neste dag kl 0800. Jeg håper han ikke stiller noen spørsmål og valutaen. Oppgjør har han jo allerede mottatt.

Værelset er ikke så aller verst. Sengetøyet er faktisk rent - bortsett fra noen svarte hår, og gulvet har trolig fått sin månedlige vask for noen få dager siden. Jeg tar et varmt karbad - og er i godt humør. Går til køys ved 23-tiden. Noe mat er ikke å få kjøpt på hotellet, men jeg har med meg litt kjeks og et par flasker mineralvann, bl.a. Atlas-Orange fra en lokal produsent i Tanger.

Straks det er blitt mørkt i rommet synes jeg at jeg hører en form for krasling på gulvet. Lyset blir straks slått på. Det går opp for meg at det er mange på rommet: Meg selv - pluss 50-100 kakerlakker. De hadde nok fått smaken på mine kjekssmuler.

Normalt vil en hotellgjest i en slik situasjon klage til resepsjonen og be om en forklaring - eller nytt værelse. Denne fremgangsmåten blir avvist umiddelbart - av meg selv. På grunn av ulovlig valuta og alt det der vil jeg nødig vekke oppsikt. Jeg tar en rask beslutning: Skoene på - og deretter operasjon kakerlakk-massakre.

Så stille som mulig tråkker jeg på kakerlakkene - en etter en. De er ganske raske, men ikke raske nok. Mine nokså solide sko gjør underverker. Det knaser hver gang, og ofrene spreller lenge etter at de er blitt knust. Jeg observerer at disse ufyselige skapningenes indre består av en grønnaktig og nokså sleip gurglemeie. Her gjelder det imidlertid å tenke litt strategisk. Jeg fikk slett ikke kverket alle, og de gjenlevende dukker nok opp igjen straks lyset igjen er slukket. Strategien består av en avledningsmanøver: Noen kjeks blir karvet opp og lagt på gulvet lengst mulig vekk fra sengen. En nattbordlampe står på hele natten, mens taklyset er slått av.

Det hjelper tydeligvis. Kakerlakkene er normalt lyssky - selv når lyset er svakt. Noen synes likevel at mine kjeksrester på gulvet er mer fristende, for om morgenen er det en hel gjeng der i ferd med å nyte de kulinariske delikatessene. Noen andre har tydeligvis sans for mer kjøttfull og muligens mer smakfull mat: De ser ut til å delikatere seg på de flate restene av sine nylig avdøde artsfrender. Kannibalisme har jo lange tradisjoner i den verdensdelen jeg nå befinner meg i, selv om det for menneskenes vedkommende for lengst har gått av moten.

Ved 0630 tiden står jeg opp og et kvarter senere er jeg i resepsjonen klar for avreise. En alternativ plan er klar: Samtidig med togavgangen til Marrakesh kl 0800 letter det også et fly til Madrid, med mellomlanding i Tanger. Jeg har med meg brosjyrer og rutetabeller for all offentlig langdistansekommunikasjon innen Marokko, og disse er studert på forhånd. Nødplanen er å ta en taxi til Casablancas flyplass og fly derfra til Tanger. Der vil jeg kunne veksle litt penger på lovlig måte - med de nødvendige stempler. Men jeg håper i det lengste jeg slipper dette - jeg vil nemlig svært gjerne oppleve den fantastiske byen Marrakesh.

Resepsjonisten tar frem passet og blar litt i det. Han titter på valutaskjemaet og spør rett ut hvor jeg har vekslet penger. Jeg spiller uskyldig og sier det foregikk i en bank i Tanger. Han tror meg åpenbart ikke, men jeg får passet og skjemaet likevel.

Jeg begynner å forstå at det enste tilrådelige nå er en taktisk retrett. Jeg har nemlig lest om at reiselivsansatte i en del land med en annen styreform enn vår egen mottar en form for dusør fra politiet dersom en gjest åpenbart har brutt landets lover og regler. Jeg holder klokelig kjeft om flyet til Tanger kl 0800, og sier igjen at jeg skal med toget til Marrakesh. Det siste er nå definitivt oppgitt, men det forteller jeg naturligvis ikke til den sleske herren i resepsjonen.

Resepsjonisten vil likevel yte service, men jeg oppfatter situasjonen som kunstig og et utslag av en ekstrem dårlig skuespillerkunst. Han sier han skal ringe etter en taxi for meg, og slår et nummer. Noe sies på arabisk. Hva skal man med taxi når det bare er 200 meter å gå til jernbanestasjonen ?

Jeg sier jeg venter utenfor hotellet, og skynder meg ned og ut på gaten. Heldigvis er bygningen oppført med arkader, slik at man fra resepsjonen i 2. etasje ikke kan se ned på fortauet. Jeg beinflyr under overbygget og bort i en annen gate - i motsatt retning av jernbanestasjonen. Jeg tar ikke sjansen på den noe tvilsomme drosjen som nettopp var bestilt. Høyst sannsynlig var det en slik bil med låste dører og med 2-3 manns uniformert betjening. Jeg rekker likevel å knipse et bilde fra gaten like ved hotellet. Ett bilde fra Marokkos største by vil jeg ha, til tross for den akutte stressituasjonen.

Taxi ! Jeg kaprer en ordinær taxi og ber sjåføren kjøre meg til flyplassen. Avstanden er omtrent som fra Oslo sentrum til Fornebu, og turen går greit. Veien til flyplassen går gjennom nokså fasjonable strøk, alle hus er oppført i fransk kolonistil.

Med mine illegale penger kjøper jeg en enveis billett til Tanger. Ingen stiller noen spørsmål og ingen ber om å få se passet. Det er jo en innenlandsstrekning jeg skal reise.

Snart sitter jeg om bord i CN-CCY, en Caravelle, tilhørende Royal Air Maroc. Take off skjer etter ruten, presis kl 0800. Gad vite hvordan det ser ut på Casablancas jernbanestasjon akkurat nå ? Mottagelseskomiteen er trolig lettere forvirret, ettersom "objektet" ikke har dukket opp på toget som ventet.

Jeg har vindusplass og kan følge kystlinjen det meste av veien. Vi lander tre kvarters tid senere i Tanger. Bare 10-12 reisende skal dit, resten skal til Madrid. Etter en halv times tid med flybussen er jeg igjen i Tanger sentrum.

Det første jeg gjør er å veksle til meg et par hundre dirhams - med pesetas i bytte. Denne gang foregår handelen i en bank, og jeg får det etterlengtede stemplet. Godt. Men like fullt har jeg tapt minst 500 kroner, for jeg kan jo ikke veksle tilbake mer enn det som er påført det omtalte skjemaet. Dirhams kan ikke tilbakeveksles i andre land. Dessuten er utførsel forbudt !

Som den pragmatiker jeg er foretrekker jeg å tape 500 kroner fremfor å risikere "strenge straffer" i et land og i en kulturkrets hvor human fangebehandling og rettssikkerhet neppe betyr det samme som hjemme i Norge.

Pengebeholdningen har minket faretruende. Jeg avhengig av en bestemt charterflyavgang hjem fra Malaga om noen få dager, og tar ikke sjansen på flere lange utflukter på sørsiden av Middelhavet - i tilfelle noe uforutsett skulle skje. Dessuten kunne jeg også tenke meg å se litt mer av Sør-Spania.

Båten tilbake til Algeciras går ved 1500-tiden, og jeg kjøper en billett til 1. klasse. Det er først om mange timer, så jeg har tid til å se litt av byen. Jeg spiser lunsj på en nokså bra restaurant i sentrum - med hvitkledde kelnere, gipsengler oppunder taket - og roterende takvifter. Det er ca. 30 grader ute.

Ute på gaten får jeg tilbud om alt mulig, men det virker ikke som om selgerne er så påtrengende som dagen før. Jeg får sett en god del av byen i løpet av de nærmeste timene - både noble og ikke fullt så noble strøk. Byen har mange smale og trange gater. Det finnes ikke skilter av typen "parkering forbudt". Isteden har man valgt en annen og mer diskret løsning: De stedene hvor parkering ikke tillates er fortauskanten malt rød- og hvitstiplet.

Apropos parkering: Esler brukes ennå i stor grad som trekkraft. Når eieren har et ærend inne i en forretning eller et hus, så parkerer han eselet ved fortauskanten. Dyret tjores ikke fast i noe. Der står det - dønn stille - til eieren dukker opp igjen senere.
 

Jeg tar også en tur bortom jernbanestasjonen i byen. Den er nokså tom på formiddagen. Det er ingen lokaltrafikk på jernbanen til eller fra Tanger, bare noen få langdistansetog daglig - med flere timers mellomrom. På et spor ute på stasjonstomten står det noen eldre passasjervogner med teakkledning. De er nokså lik NSB's eldre personvogner, og brukes trolig bare som innsatsmateriell ved trafikktopper.

Ved 1400-tiden rusler jeg bort til kaien, noen hundre meter fra jernbanestasjonen. Billett er allerede innkjøpt. Passkontrollen går greit. Det er vekslingskontor på terminalen, og passfunksjonæren sier at eventuelt tiloversblevne dirhams må veksles inn. Jeg veksler inn 50 dirhams. Denne transaksjonen føres inn på dokumentet, som deretter blir innlevert. Ytterligere spørsmål blir ikke stilt. Godt gjemt i en av lommene har jeg ca. 400 dirhams. Utenom Marokko er de neppe verd mer enn papiret de er trykket på.

Båten er den samme som dagen før - "Virgen de Africa". Avgang skjer presis kl 1500. Det er varmt og blikkstille på sjøen.

Det er på tide med middag. Maten er førsteklasses, noe den naturligvis også burde være på 1. Klasse. Kelneren får sin betaling i spanske pesetas. Marokkanske dirhams er ikke gyldige om bord, og utførsel er strengt forbudt etter marokkansk lov. Kanskje noen seddelsamlere hjemme i Norge vil kjøpe dem ?

Men nå sitter jeg altså på et spansk skip i internasjonalt farvann. Jeg har jo dagen før erfart at det foregår en utstrakt illegal valutahandel i Tanger, og tanken slår meg umiddelbart: Det må da også være en pengestrøm den andre veien, ellers ville ikke de snuskete valutaselgerne i Tanger ha noe - dvs. dirhams - å selge.

Høyst diskret - etter at kelneren har fått sine spanske penger inklusive driks - tar jeg en "spansk" en. Uttrykket passer vel bra i denne situasjonen. Jeg viser ham diskret mine marokkanske dirham-sedler. Han oppfatter situasjonen og sier lavt: Change money ? No problem, Sir - follow me.

Like etter er vi på dekket under, i den avlåste seksjonen hvor mannskapet har sine lugarer. Servitøren låser seg inn i sin egen lugar og trekker frem en gammel og nokså loslitt lærveske av den typen som kontorister på 1950-tallet brukte i Norge. Vesken er full av pengesedler ! Mest pesetas og dirhams, men også US dollars, tyske mark og en del annet.

Joda, jeg får pesetas tilbake - mot et vekslinsgebyr (les: fortjeneste) på pesetas tilsvarende ca. 50 norske kroner. Bare hyggelig ! Dermed ble jeg plutselig noen hundre kroner rikere - sett i forhold til hva jeg trodde ved skipets avgang. Jeg får beskjed om at dette også er "hysj", og jeg lover å holde kjeft. Slik veksling som dette er neppe mot spansk lov, men kanskje rederiet har visse synspunkter på at mannskapet bedriver privat geskjeft i arbeidstiden ?

Afrikas brune og runde åser forsvinner i sør, og Europas tilsvarende brune åser dukker opp i nord. Det store fyret i Tarifa kan tydelig sees til tross for varmedisen. Havet er blikk stille. Jeg har studert rutetabellene for det spanske jernbanesystemet, og setter opp en alternativ plan for å bruke opp en ekstra dag - og nå også litt ekstra penger. Dersom det finnes en bussrute mellom Algeciras og Cadiz - langs kysten - så kan jeg få til en brukbar rundreise i den aller sydligste delen av Spania. Fra Cadiz er det togforbindelse videre tilbake til Malaga.

Vel ankommet til Algeciras i rute tar jeg korteste vei til byens rutebilstasjon. Den ligger like ved kaien, noe som også jernbanestasjonen gjør. Det viser seg å være gode bussforbindelser i den retningen jeg har tenkt meg. Første buss går om en halv times tid.

Det er ettermiddag, og jeg bestemmer meg for å overnatte i Tarifa, og reise videre derfra neste dag. Tarifa er fastlands-Europas sydligste by, så der regner jeg med at det er nok av hoteller og smekkfullt med skandinaver, tyskere og andre turister. Men skitt au - det er nok en plass til lille meg.

Snart sitter jeg på bussen sydover mot Tarifa. Bussen er trekvart full, og er utstyrt med gode fjærer. Det trengs, for veien er mildt sagt dårlig. Hele tiden følger vi kystlinjen sørvestover, også mens vi på lave gir kreker oss over en ca. 350 meter høy og minst 10 km lang klippeformasjon. Strekningen over åsen er omtrent uten bebyggelse. Det er svære lyngheier, omtrent som i Skottland. Etter en times reise fra Algeciras stiger jeg av i Tarifa - og bussen drar videre mot nordvest.

Byen er ikke akkurat noen millionby, snarere tvert imot. Den består av et torg og et par litt brede gater med til sammen 10-12 forretninger, en middelalderborg og en kirke. Pluss en del smale sidegater. Det er det hele. Turister ? Det ser ut til at jeg er den eneste på stedet. Jeg ser et mindre hotell borte i den ene gaten, men før jeg kommer så langt ser jeg et skilt "Pension" på et ordinært bolighus. Jeg ringer på døren, og snart er jeg inne i stuen hvor de obligatoriske ankomstpapirene fylles ut. Tydeligvis er det god plass.

Jeg får et trivelig og rent værelse i 2. Etasje. Her er det absolutt ingen svarte hår i sengen eller kakerlakker på gulvet. Det er bad på gangen, men det oppfatter jeg ikke som noe problem. Når jeg har utført de nødvendige jordiske renselsesritualer på badet tar jeg en tur ut på byen. Dagen er på hell, så jeg tar noen bilder på ulike steder i byen.

På en liten ubebygd høyde rett utenfor sentrum har jeg orkesterplass til både Middelhavet og Atlanterhavet. Jeg kan tydelig se Marokkos avrundede åsformasjoner i syd. Luftlinjen tvers over Gibraltarstredet er bare 16 km. Nå mot kvelden forsvinner varmedisen, og utsikten blir således bedre. Det mørkner etter hvert, og jeg rusler tilbake til sentrum.

Aftensmat - i praksis middag nr. 2 den dagen - inntas på en mindre kro eller bistro midt i sentrum av den lille byen. Her er alle oppslag og menyer på spansk, og ikke en sjel kan et ord engelsk. Noen spanske gloser har jeg lært meg, og jeg har også med meg en lommeparlør. Valget faller på en biff med hvitløk og champignon - og 3-4 flasker kald cerveza, dvs. øl. Gjestene på kafeen er - bortsett fra meg selv - alle lokale innbyggere. Hvilken kjempeforskjell fra Torremolinos - der "alle" kunne engelsk og de fleste gjestene snakket svensk !

Det virker naturstridig at turister hører til sjeldenhetene i den aller sydligste byen eller bebyggelsen i fastlands-Europa, men slik er det faktisk. Sommeren før besøkte jeg Hammerfest, og der var det så visst ingen mangel på turister ! Forklaringen er nok at Tarifa slett ikke "selger" i reiselivsbransjen. Byen og området rundt mangler noe vesentlig: Badestrender. Her er det bare skarpe klipper, uregelmessige bergrabber og svært brådypt. Aldri så galt er godt for noe - byen har i alle fall bevart sin sjel.

Etter en god natts søvn spiser jeg frokost på kjøkkenet på pensjonatet, betaler og hilser farvel til vertskapet.

Snart sitter jeg på bussen videre, denne gang mot nordvest. Bussene på denne ruten er tomannsbetjent, og av billettøren kjøper jeg en billett til San Fernando. Det er en liten by et par mil før Cadiz. Togrutene er inngående studert. Hvis jeg sløyfer Cadiz, er det isteden mulig med et lengre opphold i Sevilla.

Bussen bruker noen timer på en vei som er utrolig svingete.
 

Stort sett følger vi kystlinjen mot Atlanterhavet, men noen ganger tar vi en tur innover i landet. Her er frodige jordbruksområder og vi har korte opphold i mange små byer og landsbyer. Absolutt alle hus er hvitkalkede. Lurer på hva det lokale bygningsråd - hvis noe slikt finnes - ville si dersom en eller annen nordmann her ville føre opp en brunbeiset tømmerhytte med røde eller bondeblå vindskier ?

Omsider kommer vi til San Fernando, og jeg stiger av. Toget går om en halv times tid, men hvor er stasjonen ? Byen virker større enn jeg regnet med på forhånd. Jeg spør et par politifolk - Guardia Civil. Jeg spør etter "Estacion de Ferrocarril" - jernbanestasjonen. De halvmilitære opptrer svært så dannet og hyggelig, og forklarer retningen. Faktisk følger de meg til neste kvartal og peker i en bestemt retning. Jeg sier takk på spansk og vi går hver vår vei. Jeg minnes norske mediers ensidige hets mot Guardia Civil, hvor en leser, lytter eller seer nærmest får inntrykk av at det morsomste disse politifolkene vet er å banke opp turister. Det stemmer slett ikke !

Jeg finner stasjonen, og kjøper en billett på 3. klasse til Sevilla. Spania er det eneste landet i Europa som fremdeles i 1968 opprettholder tre klasser på sine jernbaner. I resten av Europa skjedde denne oppgraderingen i 1956. Da ble 2. klasse forfremmet til 1. klasse og tredje til annen.

Toget er et lokaltog, og består kun av en eneste vogn - en dieseldrevet motorvogn. Det er nærmest det vi på norsk kalles skinnebuss - eller vogntype BM 87 for innvidde. Hva vogntypen kalles i Spania, vet jeg ikke. Den blir nokså full. Passasjerene sitter rett bak føreren, som på en buss - og med fri utsikt forover linjen.  Frimerket fra 1948 viser en motorvogn av samme eller omtrent samme type.
 

Vi stopper på flere små stasjoner med noen kilometers mellomrom. Vi befinner oss på den meget frodige Guadalquivir-sletten og linjen følger nærmest den østre kanten av det kjente våtmarksområdet Las Marismas. Det er en god del landsbyer med hver sin lille stasjon, og folk stiger av og på over alt. Alle snakker spansk. Hittil i dag har jeg ikke sett en eneste turist.

Etter to og en halv time ankommer vi Sevilla - i rute. Stasjonen er enormt stor. Herfra går det RENFE-tog i mange retninger. Hovedlinjen går nordover og i retning Madrid. Planen er å bli i byen ca. 4 timer i håp om å få sett litt av den.

Gule og røde spanske flagg vaier over alt. Det vrimler av politifolk, både ordinært politi og det halvmilitære Guardia Civil. En hovedgate utenfor stasjonen er avsperret for anledningen. Hva skjer, hva har skjedd - eller hva skal skje ?

På en restaurant spiser jeg middag - biff med hvitløk - igjen. Pluss et par iskalde øl. En engelsktalende servitør forteller at oppstyret utenfor skyldes at selveste Generalissimo Franco er i byen i forbindelse med åpning av en motorveiparsell.

Det må da være flere hundre politifolk ute på gaten ! Og de har neppe løs ammunisjon i sine våpen. Det er tydeligvis best å være føre var, i tilfelle ureglementerte utslag av folkets kjærlighet til sin store leder..

Jeg rusler litt rundt i Sevillas sentrum og slapper av en times tid i en park under skyggen av et stort tre. Omsider returnerer jeg til jernbanestasjonen - jeg skal jo videre til Cordoba og Malaga.

Strekningen Sevilla - Cordoba er omtrent 130 km lang, eller som Oslo - Hamar. Det går mange tog på strekningen - i praksis omtrent hver time. Rutetabellene studeres. Jeg har egentlig god tid, ettersom overnatting er planlagt i Cordoba.

Spanjolenes supertog av typen "Talgo" bruker bare en og en halv time på strekningen. Det har avgang om noen minutter, og fortsetter helt til Madrid. Talgo-togene fører bare 1. Klasse.

Talgo-konstruksjonen er nokså spesiell. Toget består av et fast sett, med et lokomotiv i hver ende. Mellom lokomotivene er det ikke vogner i vanlig forstand, bare seksjoner. Hver seksjon eller vogn har bare to hjul (!) og disse sitter under overgangen mellom seksjonene. Prinsippet er omtrent det samme som for leddsporvogner, men her er det mange ledd. Hver seksjon er svært lav. Passasjerene kan nærmest bare stige rett inn i vognen fra plattformen. Med andre ord ideelt for rullestolbrukere. Tyngdepunktet er meget lavt, og toget kan kjøre raskt gjennom kurvene. Kjøreegenskapene er gode. Dette prinsippet ble oppfunnet i Spania tidlig på 1950-tallet, men det har egentlig aldri slått an på verdens øvrige jernbaner.

Jeg har bestemt meg for å ta et lokaltog til Cordoba, og som avgår like etter Talgo-toget. Det skal etter ruten bruke hele 4 timer til Cordoba. Jeg vil dessuten reise på 3. klasse - blant "folket".

Billettselgeren ser meget rart på meg. Talgo, Senor ? Han kan absolutt ikke begripe at en utenlandsk turist vil reise på tredje klasse, og forsøker å overtale meg til å kjøpe en førsteklassebillett på Talgo-toget. Forgjeves. Jeg har bestemt meg !

Omsider har jeg den brune tredjeklasses pappbilletten i hånden. Jeg ser Talgo-toget vel av sted, og entrer lokaltoget.

Nostalgia ! Toget består av et digert diesellokomotiv og 5-6  gamle trevogner. Ytterkledningen på vognene er av teak - akkurat som hjemme i Norge. Jeg finner meg en ledig kupe i vogn nr. 17. Den ser eldst ut, og  er utstyrt med trebenker.

Reisen går gjennom frodige og nokså flate jordbruksområder. Vi stopper på alle mulige småstasjoner - i hver eneste landsby. Ikke rart at dette toget bruker nesten 3 ganger så lang tid som Talgo-ekspressen !

Her opplever jeg mye rart. En bonde har med seg en hel del kaklende høns inn i en av nabokupeene. I en annen kupe er det noen bønder som har med seg jordbruksvarer som meloner, sitroner - og poteter. Flere digre sekker - og konduktøren hjelper til med innlasting på landsbystasjon X og lossing på landsbystasjon Y en mils vei lenger nord. Store deler av strekningen står jeg i sidegangen - med åpent vindu. Jeg nyter best en togreise på denne måten, men det anbefales likevel ikke på Bergensbanens høyfjellsstrekning i januar !

I min nærmeste nabokupe har en familie på 3-4 personer installert seg, med kofferter og vesker. De skal tydeligvis på langtur. Konduktøren dukker opp - og gjensynsgleden er stor. Her er det slektninger eller gode venner som møtes. Håndtrykk utveksles. Konduktøren blir invitert inn i kupeen. Et par vinflasker og noen glass dukker straks opp på bordet. Konduktøren legger klippetangen på samme sted, tar av seg uniformsluen - og nyter 3-4 glass vin i godt selskap med gode venner før han går videre på billettklipperunden i toget. Det skulle ha skjedd i Norge...!

På toget er det en slags ambulerende servering. Det er lokale selgere reiser noen stasjoner og tilbyr øl, mineralvann, frukt, kjeks, sjokolade etc. Jeg kjøper meg en flaske øl og diverse annet. Når måltidet er fortært og ølet drukket opp prøver jeg å finne en papirkurv, men slike finnes tydeligvis ikke. Jeg spør konduktøren.

Han ser dumt på meg - hva er jeg for en tulling ? Vi har da verdens største papirkurv rett utenfor ! Han mottar tomflasken og det øvrige søppelet og slenger det ut gjennom et åpent vindu. Hvorfor lage problemer av ingenting ?

Vi kommer til Cordoba en halv times tid forsinket. Linjen er enkeltsporet, og et par kryssende tog hadde også vært noe forsinket ved noen mellomstasjoner.

Ut på gaten i Cordoba. Det er kvelende hett, minst 35 grader i skyggen. Jeg orker rett og slett ikke å rusle rundt, og finner et billig og bra hotell like ved jernbanestasjonen. Vanlig prosedyre: Innsjekking, dusj og middag. Jeg er nå nokså trett etter dagens reiseopplevelser, og går tidlig til køys.

Neste morgen er en søndag. Jeg spiser en god frokost og sjekker ut. Det er glovarmt allerede ved 10-tiden, og jeg spaserer korteste vei bort til stasjonen. Snart sitter jeg på et forholdsvis moderne lokaltog.

Landskapet er nokså uspennende, men likevel sjarmerende - på sin måte. Det virker nokså tørt, men det er likevel jordbruksområder. Spanias røde jord er et gammelt begrep, og jeg forstår hvorfor. Jorden i denne delen av Spania er nokså jernholdig, og det gir en forholdsvis kraftig rødfarge. Med kontrast til grønne planter gir det en pussig effekt.

Avstigning i den lille byen Bobadilla. Ringen er sluttet. Bobadilla er nærmest en litt stor landsby. Den har for øvrig gitt navn til et kjent spansk druebrennevin av konjakktypen. Byen virker søvnig. Det er midt i kirketiden og få mennesker ute. Et par skopussere dukker opp med sine remedier, men jeg er nok med mine joggesko en dårlig kunde. Et par tilårskomne kvinner sitter og gumler solsikkefrø. Ellers domineres stedet av ørten mer eller mindre skabbete løshunder, som raskt konstaterer at jeg representerer en ny og spennende lukt fra det store utland. De liker å bli klappet og virker fornøyde med sine sikkert nokså usle hundeliv i en avkrok av Spania.

Etter en times tid kommer hurtigtoget fra Madrid. Bobadilla er siste stopp før endestasjonen Malaga. Det er god plass, det virker som om de fleste passasjerene har forlatt toget på andre stasjoner - før Bobadilla. I alle fall flyter det av tomflasker og søppel inne i kupeene. Men konduktøren slenger det ikke ut av vinduene, slik som på lokaltoget dagen før.
Vognen jeg sitter i er en tradisjonell europeisk sidegangsvogn (også kalt kupevogn). Til tross for den ekstra store sporvidden i Spania virker ikke vognen bredere enn ellers i Europa.
 

Ankomst Malaga sånn noenlunde etter ruten. Jeg rusler ned i byens sentrum - til FEVE-stasjonen, og like etter er jeg på vei tilbake til Torremolinos med den tidligere omtalte smalsporbanen.

Mine to romkamerater fra de nordligere egner av Norge forteller stolt hvor mye billig sprit de har drukket og hvor mange titalls timer de har tilbrakt på den overfylte badestranden - og hvor mye god norsk mat de har stappet i seg. Javel - hver sin lyst og hver sine interesser.

Neste morgen er det avreise. Vi skal nordover og hjem. En chartret turbuss bringer oss til Malagas flyplass. En medpassasjer må bæres ut av bussen og inn i flyet på grunn av midlertidig nedsatt bevissthet som følge av billig sprit.  På flyturen til Spania var samme fyren - for å si det på usminket norsk - dritings. Han hadde den gangen hamstret dyrt norsk polbrennevin som nistedrikke. Som sagt - hver sin lyst. Nå skal han hjem etter en opplevelsesrik ferie. Det skal jeg også.

Jeg har vindusplass på flyet. Propellfly går som kjent mye lavere enn jetfly, slik at det er mulig å se litt mer av det landskapet man flyr over. Spesielt legger jeg merke til de karakteristiske dyrkningsterrassene som for århundrer siden ble opparbeidet i Nord-Spania. Sett fra flyet ser det ut som et kart - med høydekurver og det hele. Utrolig ! Et bilde blir knipset, selv om det ifølge spansk lovverk er ulovlig. Ingen sier noe. Skulle bare mangle - vi sitter på et norsk Braathens-fly med norsk mannskap og bare norske passasjerer !

Vi nærmer oss Norge. Mellomlanding skjer på Torslanda flyplass utenfor Göteborg. Det er en eller annen feil på vårt fly - trolig av den ufarlige sorten - men nok til at et annet Braathens-fly sto og ventet på oss. Landing på Fornebu foregår ca. en time etter planen.

Ulf Berntsen